"Denne boken har en vidunderlig og hjerteskjærende historie. Den er ikke nasjonalistisk. Den tilhører ikke ett folk. Den har vid appell; den er en genistrek av skapende fantasi, og samtidig er den så enkel at den appellerer til folk i alle aldre. Den tar sinnet med på en reise. Den har få skikkelser, og likevel befolker den en hel verden. Og den er litteraturens kilde, fra renessansen til en fjern fremtid. Etter Don Quijote finnes det ikke den roman, det skuespill, det dikt eller den store bedrift som ikke er blitt berørt eller forvandlet av denne romanens merkelige ånd og dens evige vekking av mennesket til eventyrets magi og tragikomedie.

(…)

Romanen har faktisk bare to skikkelser. Den ene er tynn og lang, den andre kort og tykk. Den ene er idealist, den andre realist. Den ene er gal, den andre for fornuftig. Den ene er tragisk, den andre komisk. Den ene ser det han tror på, den andre tror bare på det han ser. Den ene tror på det umulige, den andre bare på det mulige. Den ene er en uhelbredelig romantiker, den andre en upåklagelig pragmatiker. Kort sagt, i don Quijote og Sancho Panza møter vi livets store dualiteter, livets store motsetninger. Men de er udødelige venner. De er ute på den samme eventyrlige og farefulle ferden. I sin motsetning rommer de alt som tilhører det jordiske liv. Dette er enkelheten i bokens kjerne og dens dypsindighet. Men det jeg har skissert er bare grunnmelodien. Romanen snur om på alt dette, forandrer, forvandler, utforsker alle sine muligheter i rik fortellerkunst. Den er en av de store allegoriene over livet selv, som en sjelden juvel i et grovt bronseskrin."

Fra åpningen av Ben Okris innledende essay til "Don Quijote"
Oversatt av Mona Lange
Bokklubben