Peer Gynt har fulgt meg gjennom livet. Jeg husker den første dirrende lesningen en søvnløs natt; jeg hadde alltid hørt om verket, men aldri lest det. Peer hadde ridd på bukken på margarinpakken hjemme hos mor, vi hadde bodd på Bøygen Camping på Vinstra, jeg hadde hørt Griegs musikk og bladd i boken med Kittelsens illustrasjoner, men lite ante jeg at det var litteratur for en 20-åring å speile seg i.
Peer Gynt har fulgt meg gjennom livet. Jeg husker den første dirrende lesningen en søvnløs natt; jeg hadde alltid hørt om verket, men aldri lest det. Peer hadde ridd på bukken på margarinpakken hjemme hos mor, vi hadde bodd på Bøygen Camping på Vinstra, jeg hadde hørt Griegs musikk og bladd i boken med Kittelsens illustrasjoner, men lite ante jeg at det var litteratur for en 20-åring å speile seg i.
Hele mitt norske språk sprang ut fra dette verket, alle de identitetsbyggende forfatterskap jeg hadde stiftet bekjentskap med som ung, fra Alf Prøysen til Agnar Mykle via Kjell Askildsen til Tor Ulven, lente seg mot Peer Gynt i sine forsøk på å beskrive det unge mennesket som anså seg selv å ha snublet i livets første heat.
Alle de fatale valgene man gjorde som ung, all skyld og skam over alle mislykkede handlinger, alle svik, alt det sviktende og svake i ens liv ble tydelige under lesningen; og verket åpner seg mot det absurdes idé. Vi skal dø. Livet opphører med en katastrofe for oss alle: Det vidunderlige og uforklarlige som er bevisstheten skal utslettes, like fatalt som at Peer skal havne i Knappestøperens støpeskje – om det ikke var for Solveig og kjærlighetens mirakel.
Historien om Peer Gynts liv, der han som på en forlist båt kastes mellom brottsjøer og storbølger av hybris og selvforakt, er historien om en livsreise mot denne innsikten, en innsikt som i seg er ubegripelig, som annet enn poetisk erkjennelse:
- Hvor var jeg meg selv mitt hele og sanne? Hvor bar jeg Guds stempel på min panne?
- I min tro, i mitt håp og i min kjærlighet.
Dette kan bare oppleves, ikke forstås som vitenskap eller teori. Det kan oppleves og det utrykker i seg hele kunstens rolle for mennesket, kunsten trer inn der forklaringer kommer til kort. Teatrets oppgave er å tilby publikum en opplevelse. Gjennom å skape balanse mellom ubegripelighet og overtydelighet (som er selve essensen i Ibsens diktning), gjennom å la ordet bli til kjøtt i skuespillernes kropper, i et øyeblikks møte med musikk, lys og rom, håper vi kunne vaske fram en slik opplevelse.
Min bearbeidelse av teksten der jeg har strøket ned teksten til rundt to timers spilletid er ikke bare en dyd av nødvendighet bestemt av Riksteatrets arbeidstidsavtaler. Det er også et forsøk på å befri Ibsens verk fra så vel Det Norske Kulturlivs forutinntatte oppfatninger, som fra det dødkjøttet Ibsen har forsynt det med. Ibsen skrev Peer Gynt i Italia i en virtuos rødvinsrus, lykkelig over framgangene med Brand kom Peer Gynt nesten av seg selv, påstod han. Alt skulle med, får man en følelse av. Han ber forleggeren ikke trykke tittelbladet med rollelisten før femte akt er klar, det skulle kunne dukke opp nye karakterer under skrivingen.
Øyvind Berg fikk oppgaven å gjendikte Peer Gynt for denne oppsetningen, eller snarere: Jeg ba ham filtrere Ibsens språk med sitt eget, bytte ut en del foreldede ord og vendinger, for å gjenopprette den vitaliteten som har gått tapt under årenes norske språknorm-utvikling. Øyvind skulle strikt holde seg til Ibsens rim og rytme. Han skulle løfte fram råheten og humoren hos Ibsen, gleden i språket, det barduse, det forfinede og det plumpe i skjønn forening.
Jeg insisterte på å besette stykket med bare fem skuespillere, to kvinner og to menn er nok til å bygge hele persongalleriet rundt Peer (Anders Baasmo). Ideen bygger på det faktum at alt går igjen i våre liv: Den rampegutten vi var livredde for som barn tar gestalt senere i livet som et annet skrekkinngytende menneske vi møter, og minnet av mors myke hånd strømmer fra vår elskedes kjærtegn over kinnet (Gisken Armand). Dessuten tvinger begrensningen fram mening: Når Ingrid (Thea Lambrechts Vaulen), som Peer svikter så brutalt og ødelegger livet til i 2. akt, utbrister ”Godt! Så se da hvem som vinner” og senere hjemsøker ham som Passasjeren i 5. akt, har det spøkelset hun da er blitt allerede gjennomgått metamorfoser som Den grønnkledde og Anitra, og nå krever hun tilbake hans sjel. Bøygen (Jan Sælid) får kanskje drag av Aslak Smed. Gutten som hugger av seg fingeren for å slippe militærtjeneste (Ola G. Furuseth) får plutselig den framtredende rolle forfatteren har. Hele oppsetningen og disponeringen av rollene er i bunn og grunn bygget over Nøstene, Ibsens skapelse, der Peer i en marerittlignende scene på en øde hede møter alle de tanker han skulle ha tenkt og alle de verk han ikke har utført.
- Var kanskje seiren mer trolig
I deres ovnskrok lun og rolig?
Kan Peer Gynt reise verden rundt, på teateret, fra Rondeslottet til Pyramidene i Egypt, for så å ende opp som en gammel mann der reisen begynte uten å forlate det kjøkkenet der han vokste opp med sin mors eventyr som en flukt fra farens brutale alkoholisme? Ja visst kan han det, liksom vi alle bærer barndommens bilder med oss livet ut var det her på kjøkkenet gjennom morens eventyr Peer annammet den fatale oppfatningen om seg selv at han ikke er noe før det har blitt noe stort av ham, og det er her han ender opp, ved kjøkkenbordet like fullt, på sitt livs siste korsvei, for å lamslås av innsikten om at livet aldri kan leves om igjen.
Det er nå han skal lære seg å ane!
Livet er en drøm.