30. mai 1431 ble den nitten år gamle Jeanne d’Arc brent på bålet i Rouen, dømt for kjetteri og trolldom, for å ha trosset foreldrenes vilje og for å ha kledd seg som en mann.
30. mai 1431 ble den nitten år gamle Jeanne d’Arc brent på bålet i Rouen, dømt for kjetteri og trolldom, for å ha trosset foreldrenes vilje og for å ha kledd seg som en mann.
Tusenvis av mennesker var tilskuere da hun sto på bålet og fastholdt at hun var uskyldig mens flammene slikket oppover henne. Virkningen av henrettelsen ble den motsatte av hva dommerne hadde sett for seg. Folket gråt, bøddelen fikk sammenbrudd og en biskop erklærte: "Vi er fortapt, vi har brent en helgen". I 1450 ble prosessen gjenopptatt og i 1456 ble hun erklært uskyldig dømt.
Nesten 600 år senere slåss de mest forskjellige grupper om eierskapet til Jeanne. Katolikker, feminister, nasjonalister – alle vil ha henne som sin frontfigur. Frankrikes presidentkandidat fra ytre høyre, Marine le Pen, har utropt Brigitte Bardot til vår tids Jeanne, andre har hevdet at det snarere burde være den unge miljøaktivisten Greta Thunberg. Fremdeles splitter og engasjerer Jeanne d’Arc.
Jeanne var bondejente fra Lorraine nord i Frankrike og levde mens hundreårskrigen bølget mellom engelskmenn og franskmenn, på hennes tid hadde den også utviklet seg til borgerkrig der fransk adel og kongehus var splittet og der det var kamp om Frankrikes trone. Etter svartedauden var befolkningen i Frankrike desimert og økonomien ruinert, konfliktene innad i kongehuset ble ansett som ytterligere tegn på at landet beveget seg mot en katastrofe. Og for middelalderens mennesker var katastrofer gudsbestemt, sykdom og krig ble tolket som himmelske straffer. Da trengte menneskene noen som kunne forklare dem hva som skjedde og hva Gud ville.
Gorm Grømer og Monica Dybwad. Foto: Jonathan Vivaas Kise.
Da Jeanne var 12 år hadde hun begynt å få guddommelige åpenbaringer; erkeengelen Mikael og de to helgenene Margareta og Katarina viste seg for henne og oppfordret henne til gode gjerninger. Etter hvert ga åpenbaringene Jeanne et klart definert militært og politisk oppdrag. Hun skulle oppsøke tronarvingen Karl 7. og be ham utruste en hær som under hennes ledelse skulle befri byen Orléans fra engelskmennenes beleiring, deretter skulle hun reise med ham til kongebyen Reims og se ham bli kronet der.
Det guddommelige pålegget om å redde Frankrike var så insisterende at Jeanne trosset all motstand og la i vei, kledd i mannsdrakt, bevæpnet og med kortklipt hår. Slik fikk hun tre frem for kongen. I samtalen med ham skal hun ha fortalt ham ting hun "umulig kunne ha fått vite fra menneskelig hold". Kongen ble overbevist og lot henne bli forhørt av geistlige og lærde. Alle ble like forbløffet over hennes innsikt, klokskap og tryggheten hun hadde på sin egen misjon. Det endte med at hun fikk ri i spissen for en betydelig hær som 8. mai 1429 overvant engelskmennene og befridde Orléans. Neste oppdrag ble også gjennomført som varslet: Hun førte Karl til Reims der han ble kronet 17. juli. Lykken sto franskmennene bi, Jeanne d’Arc fordrev engelskmennene fra skanse til skanse, nøt en enorm popularitet og ble adlet av kongen.
Elias Moussaoui Anset, Monica Dybwad og Gorm Grømer. Foto: Jonathan Vivaas Kise.
Men så snudde krigslykken og Jeanne ble tatt til fange da hun skulle bistå franskmennene i frigjøringen av byen Compiègne. Etter å ha vært kasteball mellom franskmenn og engelskmenn satte erkebiskopen av Beauvais i gang en omfattende rettsprosess mot henne der hun ble anklaget for tre alvorlige forhold. Hovedanklagen var at hun hadde drevet med trolldom og hekseri og anklagerne krevde at hun måtte vedgå at stemmene hun påsto hun hadde hørt, bare var bløff. Den andre anklagen minner oss om hvor ung hun var: Hun hadde trosset foreldrenes vilje og forlatt hjemmet på egenhånd. Den siste anklagen forteller oss hvor kontroversiell en kvinnelig hærfører på hest var: Hun hadde båret mannsklær. Protokollen fra denne prosessen og de påfølgende er bevart ordrett. Gjennom protokollene ser vi at Jeannes forsvar var skarpt, i blant humoristisk, enkelt og kompromissløst. Men anklagerne presset på og under trussel om dødsstraff fikk de henne (som var analfabet!) til å undertegne en erklæring der hun trakk tilbake oppdraget sitt og tilsto at åpenbaringene hadde vært bedrageri. Hun ble likevel kastet i fengsel, men fikk smuglet en mannsdrakt inn til seg. Hun tok den på, trakk tilbake tilståelsen og ble brent på bålet 30. mai 1431 som uforbederlig kjetter.
Allerede da hun fortalte om de første åpenbaringene var det tvil om dette stammet fra Gud eller Satan. For denne urolige og fryktsomme senmiddelalderen var også heksebrenningenes og hekseforfølgelsenes glansperiode. Hvordan skille falske fra ekte profeter? I Jeannes tilfelle var det hele tiden kirkens menn som var skeptiske, mens folket stilte seg bak henne. Selv gråt hun over å være utvalgt, hun visste angivelig hva det ville medføre å følge kallet.
Monica Dybwad og Gorm Grømer. Foto: Jonathan Vivaas Kise.
Jeanne var langt fra den eneste som mottok åpenbaringer. Dette var en periode da tilliten til det kirkelige hierarkiet begynte å rakne, og det ble ansett som en klar utfordring for pave og biskoper dersom Gud valgte å vise seg for mennesker helt utenfor adel og kirkeinstitusjon. Det var nemlig en rekke tilfeller der vanlige mennesker, barn eller helt unge jenter eller gutter fikk insisterende himmelske tegn. For alle som påberoper seg Jeanne d’Arc i dag, er visjonene paradoksalt nok mindre viktige. Det moderne publikum er heller fascinert av hennes uredde holdning, viljen og evnen til å stå fast ved oppdraget sitt, om så med livet som innsats. For Jeanne var imidlertid hele fundamentet de tre skikkelsene som ga henne åpenbaringene, de tvang henne til å handle som hun gjorde. For å forstå henne og oppslutningen om henne, må vi også ta inn over oss hvor dramatisk det var at det var nettopp var tenåringsjenta fra Lorraine som mottok åpenbaringer. Troen på den himmelske utvelgelsen ledet henne fra gården i Lorraine til bålet i Rouen. I løpet av denne ferden vokste hun. Fortellingen om Jeanne handler om hvordan hun i løpet av knappe to år vokser fra å være en usikker ungjente som blir overrumplet av et kall, til å bli en voksen kvinne - hærfører! - som står alene opp mot et massivt, mannsterkt og autoritært dommerpanel.
Jeanne d’Arcs skjebne har gjennom årene appellert til all slags kunstnere. Overraskende mange av framstillingene av henne er nettopp iscenesettelser. Etter Carl Theodor Dreyers banebrytende stumfilm fra 1928 om prosessen mot henne, har det fulgt flere filmer. John Bernard Shaw og Jean Anouilh skrevet dramaer om henne, satt opp flere ganger på norske scener. All litteraturen, alle filmene og teaterstykkene om Jeanne viser oss at hun ikke er et statisk fenomen, men at hver tid har villet skape sin versjon av henne. Lucas Svenssons stykke som spilles på Riksteatret nå, gir oss en Jeanne d’Arc som er relevant for vår tid. Men stadig ligger noe fast: Også i dag er kjernen i fortellingen om Jeanne forholdet mellom den ene og de mange, om hvem som ivaretar sannheten, om hvem som blir trodd, og om hvordan den usannsynlige mottakeren av et sannhetsoppdrag blir styrket og forvandlet.