I forestillingen Prisen får vi oppleve to timer i fire menneskers liv. To skjebnesvangre timer, der mye står på spill – der det som driver menneskene er håpet om en avgjørende forandring i livene de har levet. Selv hos nittiåringen, med sitt mangslungne liv bak seg, er dette håpet levende.
I forestillingen Prisen får vi oppleve to timer i fire menneskers liv. To skjebnesvangre timer, der mye står på spill – der det som driver menneskene er håpet om en avgjørende forandring i livene de har levet. Selv hos nittiåringen, med sitt mangslungne liv bak seg, er dette håpet levende.
Menneskeskjebner, sier vi. Og vi snakker om skjebnen, også vi moderne mennesker. Med det mener vi å sette navn på det som bestemte hvem vi ble – det som ble vår bestemmelse, som det heter i Peer Gynt.
Men vi vet i dag at det er vi selv som bestemmer.
Ordet skjebne tror jeg vi bruker for å mane til alvor: å leve et verdig liv betyr å forsones med sin skjebne, med det som ble ens liv.
I siste instans er det dette Arthur Millers intense og dypt personlige drama Prisen handler om: prisen vi betaler for valgene vi treffer, er livet vi får.
Hos Ibsen strever Peer med å ta et slikt livsalvor inn over seg, så han vitser erkjennelsen bort: "Det er dyrt å bøte med livet for sin fødsel," sier han, der han nærmer seg sin siste korsvei. Hans syns han har betalt en urettferdig høy pris for alle sine feilgrep, for alt han nå innser kunne vært annerledes. Men feilene han har begått, er blitt hans liv, er blitt det livet han har måttet leve - hans skjebne.
Millers slektskap med Ibsen ubestridt. Det er nok også en av grunnene til hans store appell til et norsk publikum. Det er et temperamentsfellesskap som gjør hans Amerika så gjenkjennelig for oss.
I det aller siste avsnittet i sin store selvbiografi gjør Miller et siste forsøk på å formulere hva han syns livet har dreiet seg om: "Jeg har brukt alle mine krefter på å gjøre meg selv mulig," skriver han. Å muliggjøre seg selv – jeg syns det er så vakkert sagt. Og det er dét alle hans skikkelser står overfor: de prøver å gjøre sine liv mulige.
Slik er han også Ibsens arvtager - hos Ibsen handler det, som vi vet, mer enn noe annet, om å realisere seg selv.
Så – hos Miller er det menneskeskjebner vi møter. Mennesker i konfrontasjon med samfunnskrefter og personlige utfordringer de sjelden helt kan overskue.
Og i Prisen utspiller dramaet seg først og fremst på det personlige plan. Samfunnet utgjør et bakteppe vi bare så vidt kan skimte. Ja, jeg tror ikke Miller i noe annet skuespill borer dypere i sine skikkelser.
Nettopp derfor er det et drama for skuespillere – skuespillere med erfaring både i livet og kunsten, som setter dem i stand til å levendegjøre så rike, gåtefulle, bevegende og – gjenkjennelige – skikkelser.
Dét har vi fått med kvartetten i Prisen. De er et ensemble i ordets rette forstand.