Navid - Den norske breakeren fra Iran

Vi møter Navid Rezvani (30) på flyplassen i Moskva. På to uker har danseren, som imponerte hele Norge gjennom fjorårets ”Norske Talenter”, reist en og en halv gang rundt jorda. Han har lært bort dansetriks til slumbarna i Dhaka; han har trent med verdens beste breake-crew i Seoul; han har møtt gutta som startet hip-hop bevegelsen i New York.

Vi møter Navid Rezvani (30) på flyplassen i Moskva. På to uker har danseren, som imponerte hele Norge gjennom fjorårets ”Norske Talenter”, reist en og en halv gang rundt jorda. Han har lært bort dansetriks til slumbarna i Dhaka; han har trent med verdens beste breake-crew i Seoul; han har møtt gutta som startet hip-hop bevegelsen i New York.

Navid har med en norsk produsent og to kameramenn på slep: Disse har dokumentert møtene, fanget stemningen, fulgt Navid gjennom det som har vært hans livs reise. Inspirasjon, bilder og film fra turen skal bli til forestillingen ”Each One Teach One” som settes opp i regi av Riksteatret denne høsten.

Each One Teach One

På mellomlanding i Moskva treffer Navid også undertegnede, samt en fotograf som skal være med på siste etappe av verdensturneen: Hjemlandet Iran.

Øynene glipper litt i dét vi passerer passkontrollen, Navid ser trøtt ut. Likevel sprudler energien når han åpner munnen:

 I hip-hop miljøet har vi en filosofi som lyder ”Each One Teach One”. Det betyr at du skal videreformidle og dele det du selv har lært; du skal oppmuntre andre til kreativitet, til å ta ansvar, til å våge å gå ett skritt lengre enn det du trodde var mulig. Du skal ha forbilder, men også selv være et forbilde.

Denne filosofien er selve fundamentet for Navids reise rundt jorda. Han ønsker å la seg inspirere og selv å få være til inspirasjon.


Navid i BangladeshI Bangladesh møtte han barna i slummen som, i følge Navid,
”oppførte seg som unger flest: De har kanskje ikke fått de samme mulighetene som unger i den vestlige del av verden, men gleden ved lek og bevegelse var stor”.

 På videoen som danseren og hans team har tatt opp i Dhaka, ser vi barn og unge som jubler når de ser Navid bevege seg. De forsøker ivrig å få til headspins etter å ha sett Navid gjøre dette og henger rundt halsen hans når showet er slutt:

 - I Dhaka opplevde jeg mange utstrakte hender. Mange folk lever i fattigdom og trenger mye, men mange ønsket også å gi. De delte sine rytmer, sine ”moves”, sier Navid.

 - Det var også kaotisk, ler han. Veldig kaotisk! Presidenten i landet døde dagen før vi kom, det var streiker i byen som hindret oss i å gjøre opplegget vårt. Men midt i kaoset var det alltid et smil, alltid noen som kunne hjelpe.

 Struktur i Sør Korea og gjenger i Bronx

Der Bangladesh representerte kaos og hjerteglede, var det neste reisemålet selve symbolet på asiatisk disiplin: Hovedstaden i Sør Korea fremsto som høystrukturert og high-tech. Danserne Navid møtte i Seoul er blant verdens mest atletiske og teknisk beste: T.I.P. og Gamblerz crew kan begge smykke seg med verdensmestertitler innen ulike breake-disipliner.

Navid i Sør-Korea - Det var som å trene med Elvis!, sier Navid. Disse gutta kan alle triksene jeg ønsker å få til!

Han forteller at det er slike øyeblikk som minner han på hvorfor han har valgt dansen som levevei. Hvorfor han bruker timer på å stå på hendene hver dag, hvorfor han ikke tar seg en jobb med en forutsigbar lønn ”som alle andre”:

 - Jeg studerte i to år på universitetet for å tilfredsstille foreldrene mine. Jeg hadde ikke lyst, men dette var viktig for dem. Studiene var ikke forgjeves, men dansen var det viktigste for meg. Den har ikke alltid gitt meg nok penger til å være mitt levebrød, men den er det som gir meg liv.

 Kanskje var det også noen av de samme følelsene som fikk svarte og latinamarikanske ungdommer i fattige deler av New York til å starte den første breake-bølgen i USA midt på 1970-tallet? Det er her uttrykket ”B-Boy” stammer fra, selv om det hersker uenighet om hva det faktisk står for: Noen mener det står for ”Bronx-boy” fordi det er her det hele startet. Andre mener det betyr ”Battle-boy”. Andre igjen sier at det står for ”Beat-” eller ”Break-boy”, fordi det er rytmene som skaper dansen.

 Etter Korea reiste vi til Bronx. Vi møtte hip-hopens fedre og bodde midt i den verste gettoen. Vi var de eneste hvite der, hadde med oss en mengde kamerautstyr og fikk kommentarer på gata som ”Out of place as a Motherfucker!”. Vi følte oss ikke akkurat trygge, men et besøk til dette stedet, felles trening og samtaler med menneskene der gir meg en bedre forståelse av hvor dansen min kommer fra.

Besøk til hjemlandet Iran

 Opplevelsene er mange. Navid snakker som en foss på flyet til Teheran. Han er tydelig spent på den neste etappen:

 - Jeg ser frem til å møte familien igjen. Og jeg har lyst til å vise dere som er med meg et annerledes Iran enn det man ser på nyhetene. Mitt Iran er et land som glitrer til tross for det strenge ytre, der den stolte historien og det iranske folkets verdighet og gjestfrihet synes, der dansen finner rom og inspirasjon – til tross for at det ikke finnes offentlige arenaer for dette.

 Det er stille i Teheran når vi lander. Årets nyttårsferie er nettopp over og byen begynner sakte å våkne til liv igjen. Mange av butikkene er stengt, det er ingen trengsel i gatene. Bilene tuter ikke. Ingen musikk er å høre, kun ropet fra moskeene som kaller til bønn og den fredfulle praten blant fredfulle mennesker. Det finnes ikke én reklameplakat eller logo fra den vestlige verden som er til å kjenne igjen. De fleste bilene er av asiatisk merke. Kontrasten fra USA og Bronx er stor.

 - Etter revolusjonen i 1979 ønsket regimet å markere et skille fra den vestlige verden og dens dekadanse, forklarer Navid. Islamsk lovgiving og moral ble gjeldende i det offentlige rom: Kvinner måtte dekke hår og former, det religiøse politiet passet på at ingen tråkket over uønskede grenser. Slik er det fortsatt i dagens Iran, men til tross for strenge regler har folket beholdt sine farger.

 Navids utsagn bekreftes av gatebildet i Teheran, der kvinnene kler seg fjongt med fargerike skaut, høye stilettheler og forseggjort sminke. De holder seg innenfor lovens grenser, men kler seg med stil og stolthet. Utsagnet bekreftes også av menneskene vi kommer i snakk med: Iranere er varme, de er kunnskapsrike og de er nysgjerrige på verden der ute, til tross for at landet i dag er gjenstand for økonomiske og politiske sanksjoner fra Vesten, som ikke anerkjenner linjen regimet fører.

 For kamerateamet som følger Navid er det mange restriksjoner på hva som kan filmes i sentrum av Teheran. Navid tar oss derfor med et stykke utenfor byen, opp i fjellene som omgir hovedstaden på alle kanter. På veien opp møter vi familier, ungdomsgjenger, byfolk som koser seg med vannpipe på en av de blomsterprydede terrassene ved foten av fjellet. Flere gjenkjenner Navid fra hans opptredener på TVkanalen Manoto 1, en iransk kanal som broadcastes fra London.

 Et stykke oppi lia, finner vi et utsiktspunkt. Filmteamet rigger seg til og det går ikke lenge før Navid er i håndstående på en klippe:

 - Disse fjellene kunne vært i Norge!, smiler han i Mariusgenser, med ansiktet opp ned.

 Kameraet går. Navid danser med Teheran by i bakgrunnen. Skydekket letter, byen kommer gradvis til syne og fargene på fjellet blir sterkere: Rødt, brunt, grønt, okergult… Iran er et vakkert land.

Følsomt tradisjonsmøte

 Tilbake i sentrum og i Navids barndomshjem, har foreldrene invitert til familieselskap. Gjestene ankommer i titiden på kvelden, og det skal vise seg å være en lang natt vi har foran oss: Syv runder persisk te, noen håndfuller ferske dadler, kaker og livlige samtaler senere, samles vi alle foran peisen. Reza Salehi (37), et av Navids søskenbarn, er musiker. Han har med seg setar og tamboor, to lokale strenginstrumenter. Han slår først an tonen med tradisjonelle iranske melodier. Reza forteller at tambooren gjennom århundrer har blitt brukt til å akkompagnere den religiøse dervisjdansen, som oppsto på 1200-tallet og knyttes til den persiske mystikeren og poeten Rumi. Målet er at den virvlende dansen skal bringe deltakerne nærmere erfaringen av det hellige i eget indre.

I reisefølget vårt finnes en mann med flere hatter: Andreas Ljones (35) er produsent for Navid sin forestilling, men han er også en anerkjent folkemusiker og felespiller. Han lytter nøye til Rezas toner og snart henter også han frem sitt instrument. Tonene flyter i hverandre.

Navid i IranNavid sitter på gulvet med lukkede øyne. Kroppen hans er rolig, men foten går taktfast til rytmen av musikken som skapes i møtet mellom iranske og norske tradisjonstoner. Etter hvert begynner også hodet hans å bevege seg, nakken ruller, han strekker armene frem. Musikken kryper under huden hans og oversettes til dans. Gjennom rolige og delikate bevegelser åpner Navid seg for forsamlingen: Han kommuniserer med tilhørerne og med musikerne, er taktfast og akrobatisk, men også følsom.

 Det er første gang Navid danser hjemme. Første gang han danser live foran foreldrene sine, foran tanter, onkler og søskenbarn i Iran. Farens blikk røper mange tanker, men også anerkjennelse og stolthet. På morens kinn renner tårer, som svelges inn i en smilende munn.

 Etter at musikerne har spilt siste tone, fortsetter stillheten sitt akkompagnement til Navids bevegelser. Han runder varsomt av med en hollowback freeze der han blir stående i bro, men uten at føttene rører teppet. Etterpå setter han seg på kne ved siden av musikerne og viser dem lydløst sin respekt. Måpende munner. Sprakende peis. Applaus. Navid selv blir den første som sier noe:

 - Det er her jeg kommer fra, det er her jeg bor: Iransk musikk representerer det jeg en gang var, Norge er mitt nye hjem. Jeg drukner i denne musikken, jeg blir inspirert. Jeg vil danse! Jeg vil skrike! Jeg vil hoppe!

 Han sier at han alltid kan føle rytmen, selv om musikken ikke har beats som vanligvis knyttes til breaking. Navid danser like gjerne uten lyd, som til popballader eller tradisjonsmusikk. Musikken har ingen grenser, like lite som Navid har sine:

 Alt er mulig. Du må bare tro, trene og kjenne etter hva som bor inni deg. Når du vet hva du har å formidle, vil du alltid finne måter å formidle det på.

Hip Hop i Teheran

 Den siste dagen i Teheran, skal Navid møte sin ”menighet” gjennom en workshop med byens unge breakere. Til tross for sterke restriksjoner, finnes det både jenter og gutter, kvinner og menn, som driver med breaking i Iran. Når vi entrer de iranske hip hoppernes verden, glemmer vi fort at vi er i Teheran. Veien fra Seoul, via Bronx og hit virker forbausende kort: Vi befinner oss i en kompisgjeng som er kjappe i kjeften,  har vide bukser og capsen på tvers. De er DJs, grafittikunstnere og dansere, alle i aldersgruppen 16-30 år. Mens Navid gjør seg klar, blir vi introdusert til disse ungdommene av ”Vahid” (34), en de mest etablerte danserne innen breaking, eller det som kalles ”professional aerobics for men” i Iran. Vahid er ansvarlig for dagens opplegg.

 Første stopp er en avsideliggende idrettsplass, godt skjermet for innsyn. Veggene er fylt med grafitti. Vahid forteller at motivene på muren skifter ofte:

 - Siden det ikke finnes så mange steder man kan tagge i Teheran, prøver grafittikunsterene seg ut på denne veggen. De tagger tegninger og slagord på persisk, men også på andre språk. Også flere internasjonale grafittikunstnere, blant annet fra Frankrike og Tyskland, har besøkt stedet og lagt igjen sin signatur sammen med de lokale kunsterenes verk.

 Vahid lar blikket gli over muren før han fortsetter:

 - De lokale taggerne har ikke tinnkorker på sprayflaskene sine, slik man har i vesten. Vi får ikke tak i dette her. De bruker derfor betydelig mye lenger tid på et bilde, siden de da må vaske rundt for å få rene linjer i arbeidet.

 Motivet som danner det største blikkfanget er et grønnmalt bilde av en atlet: En muskuløs og tydelig fryktløs type, men med godhet i blikket og et stort smil. Figuren forestiller Gholam Reza Takhti, en iransk bryter som vant OL-medaljer i bryting på 1950-tallet. I tillegg til sine sportslige prestasjoner, utmerket han seg ved sitt politiske engasjement og som et sosialt forbilde: Etter et jordskjelv som drepte 45 000 mennesker i Iran i 1962, organiserte han en marsj i en av Teherans hovedgater der han samlet inn store summer til ofrene og fikk med seg andre atleter og nasjonale forbilder for å hjelpe de rammede etter jordskjelvet. Gholam Reza Takhti døde da han var 38 år gammel. Regimet sa det var selvmord, andre mener etterretningen kanskje hadde en finger med i spillet.

 - Gholam Reza Takhti er Irans Muhamed Ali, smiler Navid.

 - En ekte helt og inspirasjon for unge breakere her, supplerer Vahid.

Workshop med Navid

Etter samtaler, freestyle dans og beatboxing på idrettsplassen, kjører vi til treningsstudioet som skal være arena for dagens workshop. Vi svinger inn en trang gate som er fylt med folk. Filmfotografen i teamet spør Vahid hva alle disse menneskene gjør her.

 - Vi er fremme, svarer Vahid. Alle venter på dere.

 Folkemengden teller et sted mellom 60 og 80 personer og alle følger etter Navid inn i det som på utsiden ser ut som et helt ordinært treningsstudio. Det som forteller om at noe annet skal skje denne dagen er at apparatene bæres ut og det gjøres klart til breaking. Rommet er delt i to, der den største delen fylles med matter som kan danses på. Den andre delen – bak en glassvegg – lages som en slags tribune, der publikum kan følge med og oppmuntre sine favoritter. Et par vektløftere er også tilstede i studioet, men de har stoppet treningen og betrakter oppstyret og alle menneskene med glanende uttrykk i ansiktet.

 Vahid gir en liten introduksjon før han slipper til Navid. Egentlig trenger han jo ingen introduksjon, for alle vet hvem han er. Det er for han de har kommet. Noen har reist langt fra steder utenfor Teheran for å møte helten sin. En av disse er ”B-Boy Spagetti No.2”, en niåring som har sett Navid på TV og øvd inn noen av de sammen triksene som han. Sammen med ei jente på rundt fem blir de workshopens maskotter og nyter stor respekt hos de litt eldre ungdommene og voksne som er tilstede. De har rytme, de har feeling.

 Timene går. Fuktigheten i rommet stiger. Navid underviser både i ord og bevegelse, og mange har spørsmål de vil stille. Mange av svarene vet de fra før, men de ønsker å høre svarene fra Navid sin munn. Øynene er fulle av beundring og håp, noe som bringer Navids tanker tilbake til slummen i Bangladesh. Han bemerker at konteksten i Teheran er veldig ulik Dhaka:

 - Likevel er ikke menneskenes behov og ønsker så ulike. I Dhaka så jeg mange utstrakte hender, her ser jeg mange søkende blikk. Iranere er stillferdige, men nysgjerrigheten røpes i ansiktene deres. De ønsker å lære mer dans, men har ikke tilgang på ressurspersoner som kan gi dem en korrekt innføring i filosofien og bevegelsene.

 At så mange har møtt opp på dagens workshop gir Navid håp om at breaking er noe som kan ha en fremtid i hans hjemland Iran.

 Se på disse folka! De er svette, det er nesten umulig å danse på mattene som er lagt ut. Men de gir alt! Virkelig alt. Hip hop er ikke bare amerikansk, det er universelt. Gjennom breaking møtes folk på tvers av sosiale og kulturelle barrierer. De utfordrer seg selv og inspirerer hverandre.

Tilbake til Norge

 Når workshopen er ferdig, reiser vi på ny hjem til foreldrene til Navid. Det er siste kvelden i Teheran og Navid er utmattet. Dagens program markerer avslutningen på tre intense uker på reise, og han uttrykker glede over å snart skulle dra tilbake til Oslo:

 - Jeg har fått mange inntrykk underveis, som jeg enda ikke har fått tid til å fordøye. Denne turen og menneskene jeg har møtt kommer til å farge både dansen min og holdningene mine fremover. Jeg ønsker å videreformidle kjernen i det jeg har lært til andre, slik at de også kan bli oppmuntret til å foreta sine egne reiser – enten dette er på tvers av landegrenser og verdensdeler eller reiser inni seg selv.