Da jeg begynte på «Nei og atter nei» våren 2014 hadde jeg ikke annet enn tittelen. Jeg var oppunder femti på den tiden, jeg var sur og trett, og selv om jeg, i likhet med de fleste andre forsøkte å oppføre meg ordentlig, var nei og atter nei det første svaret som meldte seg, nesten uansett hva jeg ble spurt om.
Da jeg begynte på «Nei og atter nei» våren 2014 hadde jeg ikke annet enn tittelen. Jeg var oppunder femti på den tiden, jeg var sur og trett, og selv om jeg, i likhet med de fleste andre forsøkte å oppføre meg ordentlig, var nei og atter nei det første svaret som meldte seg, nesten uansett hva jeg ble spurt om.
Det ringte i hodet, dag og natt: NEI OG ATTER NEI. Det var som å være tilbake i trassalderen. En middelaldrende kvinne i trassalderen, det går ikke. Så jeg forsøkte som sagt å oppføre meg ordentlig. Men det trenger man ikke når man skriver.
Og slik ble Ingrid født, en middelaldrende kvinne som bare så vidt orker å finne fram nøklene der hun er hjemme fra jobb og står foran sin inngangsdør. Bak hvilken det befinner det seg to bortskjemte, voksne sønner og en utro mann. Let the party begin!
Dette er en av mine favorittsituasjoner; den dagen det rakner.
Jeg har aldri vært spesielt interessert i skilsmisse og utroskap som tema i seg selv, som i: hvem sin skyld var det eller kunne noe vært gjort annerledes. Men jeg er opptatt av hvordan slike eksistensielle krisesituasjoner påvirker det enkelte mennesket. Hvordan er det å bli forlatt i en alder av femti? Hvordan er det å være den som forlater? Hvordan er det å gå i gang med et nytt kjærlighetsforhold på dette grunnlaget? Alle disse hendelsene som kan fremstå som så klisjéfylte og banale, rett og slett fordi de skjer med så mange, men som for dem det handler om, er ytterst dramatiske og livsforandrende.
Selvsagt - og heldigvis - visste jeg ikke at «Nei og atter nei» skulle komme til å bli teater da jeg skrev boka. Hadde jeg visst det, ville jeg gått meg vill i dialoger og sceneanvisninger, og boka ville aldri blitt ferdig.