Tessa, Roald Dahls eldste datter, var en gang på helgebesøk hos en skolevenninne øst for London. De besøkte en bondegård, det var vår, og Tessa ble betatt av de vakre lammene der. Hun bestemte seg for å kjøpe to av dem sånn med det samme. Uansvarlig var det ikke, for pappa der hjemme var fryktelig glad i lam, kunne Tessa fortelle. Den søndagen reiste to lam sammen med en skolejente på tvers av London. Første hinder var for å få dem med på toget inn til byen. Deretter fikk Tessa dem med i en drosje til Marylebone, hvor de gikk på toget hjem til Great Missenden.
Pappa ventet på stasjonen i sin Rover og måtte ta lammene med i baksetet. Så snart de kom frem, sprang de ut i det som var en av landsbyens vakreste hager. Blomsterløk og vårens grønnsaker gikk med, og konklusjonen kunne ikke bli noen annen enn at dette måtte få en slutt. Nå.
Roald Dahl gjorde kort prosess, men ikke på den måten fedre flest ville gjort det. Samme kveld, rett før sengetid, tasset far og datter sammen med lammene ned den smale veien fra Dahl-familiens hjem og bort til et jorde. Der beitet en stor flokk sauer i kveldssola. Roald åpnet porten og skubbet lammene inn. «Hva tror du, Tessa: Hva vil bonden si neste gang han finner på å telle sauene sine?» Så gikk de hjem.
Før barnebøkene
Pappaen til Tessa var i ferd med å bli barnebokforfatter. Det var ikke det han hadde tenkt at han skulle bli. Den første jobben han hadde var som ansatt i oljebransjen og utsendt til Tanzania. Da annen verdenskrig begynte, meldte han seg til tjeneste for det britiske luftvåpenet. I sitt første oppdrag over Libya endte han med å styrte for egen maskin.
Fortellingen han senere skrev om dramaet i Libya var den første Dahl fikk på trykk. Den sto i et amerikansk tidsskrift, og forfatteren var stasjonert ved den britiske ambassaden i Washington. To meter med flyver i uniform skulle overbevise et amerikansk publikum om at det var verdt å slutte seg til krigen i Europa.
Forfatterskapet begynte med fine, men ikke veldig sofistikerte noveller fra livet i kampfly under krigen. Så fortsatte det med fortellinger i samme sjanger, men med ganske annerledes tematikk idet krigen tok slutt. Fra tapre flyvere beveget Dahl seg over til forsmådde ektefeller, groteske hendelser, drap og mysterier. Novellene solgte som varmt hvetebrød – en stund. Forfatteren gikk tom for ideer til plott, og han var i ferd med å bygge familie. Sakte, sakte – det begynte med Verdens største fersken – fikk kløktige amerikanske forlagsfolk ham over til å skrive for barn. Den frodige fantasien var den samme, og noen av virkemidlene også.
Nordmannen
Den fantasien kan det sies mye om – også at den var norsk. Roald Dahl var født i Cardiff i Wales, men av norske foreldre. Pappa Harald hadde slått seg opp som skipsmegler. Mor Sofie flyttet fra foreldre og to søstre i Homansbyen i Oslo. Da Harald døde, var Roald tre år gammel. Moren ble værende i Storbritannia. Hun hadde fem barn, hvorav tre var hennes egne, og et sjette var på vei.
Hadde Sofie valgt den enkleste veien og reist hjem til Josefines gate, hadde ikke Roald tilbrakt store deler av barndommen på britiske kostskoler. Krigsinnsatsen og årene i Amerika ville ikke ha funnet sted. Og var han blitt barnebokforfatter, ville det ha vært uten det britiske samfunnet som ramme. Ingen Charlie, Danny eller Matilda kunne ha dukket opp fra norsk drabantbyliv. Roald Dahls karakterer og den verden de opererer i er på helt avgjørende måter britisk.
Likevel er det jo også noe ved det norske som henger i ved Dahl og som gjør ham til vår. Han bodde aldri i Norge, og oppfatningene hans om det norske var preget av opplevelser som barn. Men de var til gjengjeld sterke nok til å vare livet ut. Hver sommer fra fire til seksten års alder tilbrakte Roald med moren og søstrene i Norge, stort sett i Tjøme. Etter at han selv stiftet familie, skjøv han tradisjonen lenger nedover Sørlandet, til Fevik.
Kanskje var det nettopp evnen til å gripe tak i noe utenfra som gjorde forholdet hans til Norge så fruktbart. For når Roald Dahl skriver om Norge, som i biografien Gutt eller i Heksene, er det med bred pensel, frodige farger og likevel skarpt.
Barnet
Georgs magiske medisin ble utgitt i 1981 og tar frem noen av forfatternes egne spesialiteter. Her er barnet som blir herjet med av en elendig omsorgsperson. Til hjelp kommer verken Store Vennlige Kjempe eller en snill bibliotekar som i Matilda. Nei, det er Georg selv som tar saken i egne hender og lager en ganske ny medisin til den gretne gamla. Konsekvensene blir...vel, store.
Hva skulle moralen være, kan man spørre seg: Skal forsømte barn gå løs på eldre på den måten? Man skal vel ikke lage eksplosive medisiner til sin bestemor? Å undergrave tilliten mellom voksne og barn er vel ikke bra?
Roald Dahl var en kolossalt populær forfatter, men også omstridt. Noe av det som provoserte, er ikke like opplagt i dag. Vi er ikke like redde lenger for å lese om barn som bryter voksnes lover, og en av grunnene er at Roald Dahl skjøv på kriteriene for hva en barnebok kan være. De behøver ikke være det spor realistiske. Og de behøver heller ikke å bidra til riktig oppdragelse og god moral.
Det pussige er at det jo nettopp er masser av moral i barnebøkene hans, men stort sett utenfor vanlige familierammer. Poenget er i stedet noe slikt som dette: Det er masser av ondskap i verden, og haugevis av trangsynte, fordomsfulle og fæle voksne. La oss se dem i øynene og le av dem. La oss feire livets askeladder og gode vennskap. La oss våge det modigste av alt – å se verden som barn.
Fakta:
Roald Dahl ble født i Cardiff i 1916 med norske foreldre og som yngst av seks søsken.
Han debuterte som forfatter i 1943 og fikk en rekke noveller på trykk i amerikanske tidsskrifter i årene som fulgte.
To tiår senere skiftet han brått beite og ble barnebokforfatter. Hans første bok i sjangeren var Verdens største fersken (1961, norsk utgave i 1982).
Mest kjente bøker (opprinnelig utgivelse/norsk utgave):
- Charlie og sjokoladefabrikken (1964/1972)
- Den fantastiske Mikkel Rev ((1970/1978)
- Danny og den store fasanjakten (1975/1977)
- Georgs magiske medisin (1981/1982)
- SVK (1982/1984)
- Heksene (1983/1985)
- Matilda (1988/1989)
Øivind Bratberg er forfatter og statsviter ved Universitetet i Oslo. Bratberg har bl.a. skrevet Roald Dahl Grensesprengeren, Dreyer Forlag, 2016. Artikkel og faktaboks er til fri bruk i pressen.