Forholdet mellom individ, familie og samfunn er gjennomgående i Arthur Millers forfatterskap, og fortidens makt og menneskets skyldfølelse er ofte tema i hans skuespill.
Forholdet mellom individ, familie og samfunn er gjennomgående i Arthur Millers forfatterskap, og fortidens makt og menneskets skyldfølelse er ofte tema i hans skuespill.
Han analyserer, utfordrer og kritiserer, men drives også av en sterk medfølelse og innsikt. Han skildrer hvordan det amerikanske samfunnets materialisme – og ikke minst drømmen om den amerikanske drømmen – styrer livet til mange mennesker. Og hva som blir deres skjebne når de ikke lykkes med å leve opp til forventningene. Men skylden tilhører ikke samfunnet. Enkeltmennesket må selv skape sitt eget liv og gjøre sine egne valg.
Arthur Miller ble født i 1915 i New York, hans familie var jødisk og faren var en vellykket og rik forretningsmann innen tekstilbransjen. Men familien ble et av de mange ofrene for det økonomiske krakket i 1929, mistet alt de eide, måtte flytte og tilpasse seg en helt annen levestandard. Denne bakgrunnen og disse erfaringene ble avgjørende for ham som dramatiker.
Miller begynte å skrive dramatikk mens han var student, og han trodde tidlig på teatret som et viktig møtepunkt, et sted der tanker og erfaringer kunne deles, og bety noe. I denne perioden søkte han inspirasjon fra andre forfattere, blant annet leste han både greske tragedier og russiske romaner. Miller var også veldig opptatt av Henrik Ibsens skuespill, særlig av samtidsdramaene. Der fant han sterke karakterer, gjerne i familierelasjoner og ofte i kamp med både seg selv og sin fortid.
Miller følte slektskap med Ibsen – ikke bare fordi den norske dramatikeren skrev om viktige tema og problemer i sin samtid, men også fordi Ibsen var så bevisst det å kunne styre et handlingsforløp i en uhyre presis dramaturgi. Skuespillene var uten unødvendige effekter eller påfunn, alt var betydningsfullt – hadde en hensikt – i sammenhengen.
Arthur Miller debuterte på Broadway i 1944 med The Man Who Had All the Luck, og med hans neste skuespill All My Sons i 1946 slo han virkelig igjennom som dramatiker. En del av kritikkene beskrev nettopp skuespillet som "ibsensk". I 1949 skrev han Death of a Salesman, og for dette skuespillet mottok han Pulitzer-prisen. Originaloppsetningen spilte hele 742 forestillinger på Broadway. Og i 1950 gjorde Miller en egen bearbeidelse av "En folkefiende", fordi han ville tilpasse stykket for sin tid og for et amerikansk publikum.
Kanskje skyldes det slektskapet med Ibsen? Millers skuespill har i alle fall vært satt opp ofte på norske teaterscener gjennom de siste 70 årene, helt siden Studioteatret satte opp "Alle mine sønner" i 1947 - året etter den amerikanske urpremieren.
Arthur Miller var produktiv livet ut, og da han døde i 2005 hadde han skrevet over førti skuespill for scene og film, teoribøker om teater og dramateknikk og en selvbiografi.
Gjennom hele sitt lange liv var Arthur Miller sosialt engasjert, han kritiserte og kommenterte samtidens tendenser. Dette førte også til at han ble beskyldt for å drive såkalt "uamerikansk" kommunistisk virksomhet, i 1956. Men først og fremst ville han – som Ibsen – bruke sin diktning til å påvirke. Alltid ut fra en dyp tro på at mennesket ved å kjenne seg selv og erkjenne sitt ansvar som medmenneske kan utvikle seg videre – til det bedre.