Gjennom klimakrise, økologisk kollaps, pandemi og den meningsløse krigen i Ukraina, blir spørsmålene historien om Bartleby reiser enda mer presserende og enda vanskeligere å ignorere, mener regissør Espen Klouman Høiner. For hva skal man bruke livet sitt til? Hva er egentlig verdt å kjempe for?
Gjennom klimakrise, økologisk kollaps, pandemi og den meningsløse krigen i Ukraina, blir spørsmålene historien om Bartleby reiser enda mer presserende og enda vanskeligere å ignorere, mener regissør Espen Klouman Høiner. For hva skal man bruke livet sitt til? Hva er egentlig verdt å kjempe for?
Espen Klouman Høiner er kjent som både skuespiller, dramatiker og regissør. Mange husker ham fra tenåringsdramaet Bare Bea fra 2004, Joachim Trier-filmen Reprise fra 2006 og TV-serien Kampen om tungtvannet fra 2015. Andre kjenner ham som Biff Loman i En handelsreisendes død og i tittelrollen i Hamlet her ved Trøndelag Teater. I dag veksler Høiners kunstneriske arbeid mellom film- og sceneproduksjoner og egen tekstproduksjon. Han har vunnet Heddaprisen to ganger, først som skuespiller i 2013, og siden som dramatiker i 2019.
Da han leste Bartleby for første gang var det tekstens gåtefullhet som umiddelbart grep ham. At kopisten, Bartleby, høflig avviser all konvensjonell logikk ved å «foretrekke å la være», framstod både ubehagelig og befriende underlig.
– Jeg tenker på Bartleby som et unntaksmenneske, forklarer Espen. En stillferdig og høflig, men kompromissløs radikaler. Ordene og handlingene hans gir ingen svar, men inviterer oss heller til å stille oss selv noen grunnleggende spørsmål om hvordan vi strukturerer og organiserer livene våre – både som individer og som fellesskap. Sånn sett tenker jeg at Bartleby er en slags legemliggjøring av kunsten selv. At en så enkel historie om en kopist som helst vil foretrekke å la være å gjøre de tingene han blir bedt om, kan være så tidløs, så eksistensielt dyptloddende og så ustyrtelig morsom – må jo sies å i seg selv være en litterær bragd i seg selv.
Evig relevant
Det er ingen selvfølge at Bartleby nå vises på Studioscenen. Dette er fjerde gang forestillingen er forsøkt satt opp. Tre premierer ble utsatt i 2020 og 2021 og sitatet «Jeg foretrekker å la være» ble noe i nærheten av et profetisk utsagn for produksjonen.
– Det har vært en veldig spesiell prosess. Krevende selvfølgelig, men også givende, og vi har erfart at teksten faktisk har kommet oss enda mer i møte gjennom de store og akutte verdenshendelsene de siste par årene. Gjennom klimakrisen, økologisk kollaps, pandemi og nå sist denne helt for jævlig meningsløse krigen i Ukraina, blir spørsmålene historien om Bartleby reiser enda mer presserende og enda vanskeligere å ignorere. For hva skal man bruke livet sitt til? Hva er verdt å kjempe for? Hva er integritet? Hva er menneskelighet? Og – hva er egentlig natur?
Stort tolkningsrom
Flertydighet og eksistensiell absurditet karakteriserer handlingen i Melvilles novelle. I Høiners bearbeidelse er det også et stort spenn mellom tekstens originale univers og det romlige universet på scenen.
– Vi har nok ikke vært så interessert i å illustrere det som sies eller skildres i teksten, men forsøker heller å finne andre berøringspunkter mellom teksten og det audio-visuelle. Disse er ikke nødvendigvis så konkrete, men finner sammen på et mer overordnet plan. På den måten prøver vi å åpne opp for et større tolkningsrom hos publikum og å gi dem mulighet til å dikte og skape sine egne sammenhenger – å aktivt være med å skape forestillingens helhet.
Sterkt kunstnerisk team
Det kunstneriske ansvarlige for forestillingen: Regissør Espen Klouman Høiner, komponist Camilla Vatne Barrett-Due og scenograf Signe Becker.
Når Høiner sier «vi», sikter han til scenograf, samboer og kostymedesigner Signe Becker og musiker og komponist Camilla Vatne Barratt-Due. Det kunstneriske teamet har flere sterke produksjoner bak seg, som forestillingen Vi, folket. Stykket ble kåret til en av årets beste forestillinger av Norsk Shakespearetidsskrift i 2018. Den vant Heddaprisen i 2019 for «Beste scenetekst» og var nominert til samme pris i kategorien «Beste scenografi og kostymedesign». Espen mener at trioen finner sammen i et felles kunstnerisk etisk-estetisk grunnsyn.
– Vi ønsker nok å unngå en standardisert måte å jobbe på og stoler veldig på prøveprosessen. Så lite som mulig blir bestemt og lagt i forkant av prøvene. Lys, lyd, musikk, scenografi, tekst, skuespillere og spillestil, er alle komponenter, eller objekter, med lik verdi som til sammen utgjør en større teatral totalitet. Dette høres kanskje selvsagt ut, men på et institusjonsteater ligger det sterke hierarkiske føringer i måten man produserer teater på, som kan gjøre det vanskelig å likestille disse komponentene hvis man ikke aktivt insisterer på det.
Bartleby vises på Trøndelag Teater fra 30. april til 5. mai og 18. mai og i Oslo under Heddadagene 17. og 18. juni.