Fire hundre år med latter

Første gang jeg støtte på boka hadde jeg også mye tid. Jeg var inne i time to av en togtur som skulle vare i tre døgn. Toget var fullt, jeg hadde en albu i ribbeinet og en veske gnagende inn i leggen og noen i nærheten hadde muligens spist en død mus. Det var før de smarte telefonene og jeg var desperat etter underholdning. Vi gjorde et stopp og mannen ved siden av meg reiste seg og forlot oss. På setet der han hadde sittet lå en bok. Hvilken fornøyelig opplevelse for en bokorm! Å legge hånda rundt en gjenglemt bok! Jeg så vaktsomt på de andre passasjerene i tilfelle det fantes utfordrere som ville gjøre krav på den. Hva slags skatt var det som plutselig hadde funnet veien til akkurat min plass? Så, skuffelsen over å finne ut at det var Don Quijote. En bok jeg hadde lest, uten å ha lest den. En historie jeg allerede kunne, i alle fall syntes jeg det. En gammel herremann som blir gal av å lese ridderromaner, bestemmer seg for at han er ridder og rir ut på tokt på en skabbete hest. En tjener på et esel. Og så vindmøllene. Toget rista rundt meg. Noen snorka høylytt. Jeg syntes ikke jeg hadde ikke noe valg. Jeg åpna boka og begynte å lese.

Jeg skal ikke ljuge. Det tok tid før bokstavene blei til ord og så bilder, men da, når det først begynte å flyte, var det som når lesing er best. Toget, albuer og passasjerer forsvant. Det skjedde rett før Don Quijote har sitt første sammenbrudd. Han er på et vertshus og foran ham på bordet står det en tallerken suppe og en skje. Problemet er at hjelmen hans har et tungt gitter foran ansiktet. Han må holde det oppe med begge hender, men da kan han ikke holde skjea, så han må mates. Etter hvert gir noen ham et sugerør, så han kan suge suppe inn gjennom visiret på hjelmen. Det er komisk! Etter det får han juling, drar hjem og blir syk. Alle i landsbyen hans prøver å få ham til å gi opp galskapen. De går så langt at de brenner ridderbøkene hans. Men han er ustoppelig! Han kvikner til, ifører seg rustning og forlater landsbyen på sin magre gamp for å finne ære og berømmelse, sammen med naboen, den ikke akkurat brilliante Sancho Panza som væpner.

Så folder fortellinga seg ut, som en samling av episoder som til sammen danner den ulogiske og sjelfulle fortellinga om Alonso Quijano som blir den klumsete ridderen Don Quijote fra La Mancha. Misforståelser og mislykka heltedåder gjør bare Don Quijote enda mer overbevist. Han hever haka og er fornøyd. Vi må elske det. Det er så irriterende og fornøyelig at han bare bestemmer seg for at virkeligheten er sånn han forestiller seg den.

Jeg har ingen erindringer av min tredagers togtur. Den bare forsvant.

Hvordan var det for Cervantes da han skreiv boka? Fikk forestillingsevnen hans fengselet rundt ham til å forsvinne? Til tross for forfatterens storslagne dikteriske evner, kan han umulig ha forestilt seg hvilken voldsom suksess historia om Don Quijote skulle bringe med seg. Utenom fem år som soldat og fem år som slave, hadde han i mesteparten av livet vært en fattig poet og dramatiker. Han viste ikke at boka skulle bli en av tidenes mest solgte og leste og siterte. Utallige mennesker har dykka ned mellom sidene i dette verket og latt virkeligheten forsvinne rundt seg, inn i en fortelling som har fått mennesker til å le gjennom fire hundre år.

Fire hundre år med latter, det er vel anvendt tid.

God forestilling!

Liv Gulbrandsen er forfatter og formidler. Denne høsten skal hun være med på turné og tilby «Gratis intro til Don Quijote» i kulturhusenes foajé på 15 steder. Se oversikt i turnéruten her.