– "Stein i lomma" er en historie om at det å drømme er avgjørende. Det har jeg trukket fram i flere av filmene mine også. At det er viktigere å ha noe å tro på, uansett hva, enn å ikke tro i det hele tatt. Å drømme om noe du ennå ikke har oppnådd kan gi deg ny retning i livet. Så gi deg selv tid og tillat deg å drømme. Det er dét dette stykket handler om, sier regissør Erik Poppe.
– "Stein i lomma" er en historie om at det å drømme er avgjørende. Det har jeg trukket fram i flere av filmene mine også. At det er viktigere å ha noe å tro på, uansett hva, enn å ikke tro i det hele tatt. Å drømme om noe du ennå ikke har oppnådd kan gi deg ny retning i livet. Så gi deg selv tid og tillat deg å drømme. Det er dét dette stykket handler om, sier regissør Erik Poppe.
Erik Poppe er ikke redd for alvoret. Filmskaperen kjenner kunsten å balansere råskap med det vakre og ømme, og med Hawaii, Oslo, Tusen ganger god natt, Kongens nei og Utøya, 22. juli har han blitt et navn på det internasjonale filmkartet. Men i teatret både er og føler Poppe seg som en debutant.
– Ja, veldig! Når du har laget filmer et helt liv tenker folk at «dette fikser han lett», men slik er det ikke. Alt er nytt hver eneste gang. Slik var det ikke minst med Stein i lomma.
Attpåtil vil nok noen stusse over at hans første teaterstykke er en komedie. Erik Poppe? Komedie?
– Det er sant, men husk at da jeg filmdebuterte var jeg han som laget de veldig morsomme reklamefilmene. Lottoreklamen, Wasa Knekkebrød, VG, Brelett og alle disse rare og morsomme filmene. Da folk hørte at jeg skulle lage en spillefilm så var reaksjonen, «hæ, du lage alvorlig film?». Men det ligger spor av holdninger og perspektiver skjult i reklamefilmene også, sier Poppe, kjent for sitt sterke samfunnsengasjement.
Det er derfor ikke hvilket som helst stykke Erik Poppe har valgt å debutere med på teaterscenen. Irske Marie Jones’ Stones in His Pockets handler om en internasjonal filmproduksjon som invaderer et lite bygdesamfunn. To skuespillere aksler alle rollene i stykket, men mest av alt handler det om de to statistene Charles og Jakob.
– Det handler om drømmer, livsløgner og mennesker som i bunn og grunn er ganske like hverandre. Jeg er opptatt av å formidle varme. Jeg kan se i mine tidligere arbeider at det kan bli for mye av det, det skal jeg være førstemann til å innrømme, men jeg har strammet inn og lager ting litt råere og mindre vakkert. Slik er det også med Stein i lomma, sier Erik Poppe, som peker på kulturkollisjonene et slikt møte skaper.
– Marie Jones har vært lei seg for at mange oppsetninger kun har tatt tak i farsen hvor man hiver av og på seg jakker. Det er for all del gøy, men jeg sa tidlig at vi skal tillate oss å kjenne på det som ligger til grunn for stykket. Jones skrev det i sinne, og kaller selv Stein i lomma for et politisk stykke. For meg har det vært viktig å få fram at det også er en tragedie. Stein i lomma henter tittelen fra en som tar sitt eget liv, og det skal man ikke spøke med, sier Poppe, som er en av svært få norske filmregissører som har våget å krysse grensen til teatret.
– Av en eller annen grunn virker teatret skummelt for filmskapere, og jeg tror det mest skumle er skuespillerarbeidet. Jeg vet fra kolleger at det er det de føler seg minst trygg på. For meg er det omvendt. Jeg har satset voldsomt på å jobbe med skuespillere helt fra den første filmen. Til min andre film Hawaii, Oslo, plukket jeg debutanter, Jan Gunnar Røise og Trond Espen Seim, og jeg ville ta vare på dem og gi dem en så god opplevelse som mulig. Det kallet har fulgt meg siden, sier Poppe, som selv valgte Hallvard Holmen og Øystein Martinsen som skuespillerduoen i Stein i lomma.
– Jeg har sett nesten samtlige oppsetninger på de store teatrene i Norge de siste tjue årene. Det eneste stedet jeg virkelig kan se skuespillere i arbeid er på teaterscenen. I filmsammenheng vet jeg hvilke premisser som gjelder. Teatret derimot, er nakent.
I motsetning til originalen Stones in his Pockets er handlingen i denne versjonen flyttet fra en liten irsk bygd til et tenkt sted utenfor Tromsø. Du ser det i Per Fronths landskapsdekorasjon på scenen, som Poppe beskriver som en blanding mellom et fotografi og en abstraksjon. Her er det heller ikke Hollywood som setter det lille samfunnet på «hauet», men en nordisk storfilm med en svensk superstjerne ved navn Helena Löfgren. Sammen med Ragnar Olsen, hyllet av Poppe som «hele Nord-Norges store poet», er stykket bearbeidet til ramsalt nordnorsk og lagt til vår tid.
– Jeg er ikke ute etter å «ta» filmteamet i stykket, men Helena Löfgren tar seg til rette. #Metoo er definitivt til stede i handlingen, sier han, og legger til: – Det er en historie om kjærlighet. Om mennesker som får kjærlighet og opplever kjærlighet, og om mennesker som på klønete vis prøver å skaffe seg det. Helena Löfgren, superstjernen, har det ikke lett. Det er et ganske så kjærlighetsløst liv stjernene lever der oppe på toppen.
Når alt kommer til alt, er Stein i lomma et rørende portrett av et lite samfunn som rystes ganske så betraktelig.