Mellom 1659 og 1814, i union med Danmark, var Norge med på det globale, koloniale nettverket som utnyttet både ressurser og mennesker. Fra Gullkysten, med fortet Christiansborg i dagens Accra, til de danske vestindiske øyene St. Croix, St. Jan og St. Thomas – øyene som nå utgjør de Amerikanske Jomfruøyene – deltok Danmark-Norge i den brutale handelen med slavegjorte mennesker. Omtrent hundre tusen afrikanske mennesker ble tvunget over Atlanterhavet ombord på dansk-norske skip til de såkalte tropekoloniene, hvor de ble solgt på markeder.

Kill Devil er en skyggeteaterforestilling iscenesatt midt i en kolossal scenografisk struktur inspirert av norsk nasjonalromantisk arkitektur. Gjennom et sterkt visuelt språk forteller stykket om de materielle og menneskelige leddene i den koloniale handelen.

Vi drar til Christiania, hvor tømmer ble lastet ombord på skip som senere skulle sette kurs mot Gullkysten via København. Vi ser hvordan kanoner fra Larvik etterhvert ble plassert på dansk-norsk eiendom i koloniene, og jern utvunnet fra norske gruver ble lastet på skip i Kristiansand og smidd til torturinstrument i Accra. Tørrfisk av laveste kvalitet produsert i Lofoten, kalt “Afrikafisken”, ble brukt som mat for slavegjorte under den grusomme transatlantiske overfarten.

Sukkerrørsplantasjene, hvor slavegjorte mennesker ble tvunget til å arbeide under umenneskelige forhold, var en av de viktigste økonomiske drivkreftene bak kolonialismen. Gjennom dette handelssystemet fløyt råsukkeret fra Karibien til Norge, hvor blant andre sukkerraffineriet i Trondheim forsynte en stadig mer søtsugen befolkning. Dette markedet skapte store formuer for enkelte nordmenn.

Med Kill Devil ønsker regissør Petter Width Kristiansen å stille spørsmål om Norges tilsynelatende glemte kolonihistorie: Hva slags påvirkning har denne fortiden hatt på norske holdninger, økonomiske strukturer og samfunn i vår samtid? Er det mulig at noen av de holdningene og systemene som ble bygget på slaveri og undertrykkelse, fortsatt preger oss?

Kill Devil utfordrer oss til å reflektere over hvordan fortidens dystre kapitler fortsatt kaster lange skygger over vår tid. Gjennom en kombinasjon av historiske bilder, dokumentasjon og skyggeteater, gir forestillingen oss en anledning til å konfrontere fortiden – en fortid vi ofte helst vil skyve under teppet, men som vi må erkjenne for å kunne forstå vår samtid.

Tekster er hentet fra Roar Løken, Bibelen, Karl Marx, Henrik Ibsen, Johannes Rask, Erik Pontoppidan, Søren Schjelderup og Philip Gardelin.

Vi gjør oppmerksom på bruk av strobelys og scenerøyk i forestillingen.