Det ligger i sakens natur at en boks mening er vanskelig å gripe, ettersom den så ofte består av noe helt annet enn det som skjer og blir sagt, men heller av forbindelser forfatteren ser mellom ting som i seg selv er ulike. Dette gjelder i enda større grad når forfatteren, slik tilfellet er med søstrene Brontë, skriver poetisk, slik at meningen ligger i selve språket og mer er en sinnsstemning enn en bestemt observasjon.
Det ligger i sakens natur at en boks mening er vanskelig å gripe, ettersom den så ofte består av noe helt annet enn det som skjer og blir sagt, men heller av forbindelser forfatteren ser mellom ting som i seg selv er ulike. Dette gjelder i enda større grad når forfatteren, slik tilfellet er med søstrene Brontë, skriver poetisk, slik at meningen ligger i selve språket og mer er en sinnsstemning enn en bestemt observasjon.
Wuthering Heights er en vanskeligere bok å begripe enn Jane Eyre, fordi Emily var en større poet enn Charlotte. Charlottes skrift uttrykker i elegante, storslagne og lidenskapelige vendinger at «jeg elsker», «jeg hater», «jeg lider». Hennes erfaringer er riktignok mer intense enn våre, men likevel sammenliknbare med dem. I Wuthering Heights er det imidlertid ikke noe «jeg». Det er ingen guvernanter. Det er ingen arbeidsgivere. Det er kjærlighet, men den er ikke kjærligheten mellom menn og kvinner. Emily var fylt av en større idé.
Impulsen som drev henne til å skape, var ikke egen lidelse eller egne skader. Hennes syn på verden var at den var kløyvd og i enorm uorden, og hun følte at hun selv besatt evnen til å forene den i en bok. Til tross for at hun ikke fullt ut lykkes, er hennes enorme ambisjon merkbar gjennom hele boken, et storslagent forsøk på å la noe mer komme ut av munnen på karakterene enn bare «jeg elsker» eller «jeg hater», og heller «vi, menneskeheten» og «dere, de evige krefter ...», men utsagnet forblir jo ufullstendig.
Det er ikke så rart, det som faktisk er bemerkelsesverdig er at hun i det hele tatt klarer å få oss til å føle hva hun ønsket å si. Det siver frem i de halvartikulerte ordene til Catherine Earnshaw: «Hvis alt annet gikk til grunne, men han levet videre, da ville jeg fremdeles fortsette å eksistere. Og hvis alt annet levet videre, mens han ble utslettet, da ville universet bli et veldig, fremmed tomrom: Jeg ville ikke føle meg som en del av det.» Det bryter om og om igjen frem i nærvær av de døde. «Jeg ser for meg den hvile som hverken jord eller helvete kan bryte, og jeg føler meg trygg på det hinsidiges uendelighet og skyggefrihet – den evighet som de døde er gått inn i – hvor livet ikke har noen grenser, hvor kjærligheten hersker, hvor fryden er fullkommen.» Det er denne antydningen om en kraft som ligger under alle menneskelige fenomener og løfter dem opp til noe større, som gjør boken til en kjempe blant andre romaner.
Men Emily Brontë kunne ikke nøye seg med å skrive noen lyriske strofer, utstøte et skrik, og bekjenne en tro. Det hadde hun allerede gjort i diktene sine, og det kan tenkes at diktene vil overleve romanen hennes. Men hun var romanforfatter i tillegg til poet. Hun var nødt til å påta seg en mer strevsom og mindre takknemlig oppgave. Hun var nødt til å forholde seg til det faktum at det fantes andre, prøve å begripe hvordan ytre ting hang sammen, konstruere gjenkjennelige bilder av gårdshus og bygninger og gjengi replikker som kom ut av munnen på kvinner og menn som eksisterte uavhengig av henne. Og dermed er det ikke klagesang eller lovsang som fører oss opp på disse følelsesmessige toppene, men lyden av en ung jente som gynger i en trekrone og synger gamle sanger for seg selv; synet av fjellsauer som går og beiter på torven; den lette brisen som puster i gresset. Gårdslivet i all dets absurditet og usannsynlighet blir åpenbart og lagt fram for oss.
Vi gis alle muligheter til å sammenlikne Wuthering Heights med en virkelig gård, og Heathcliff med en virkelig mann. Vi oppfordres til å spørre oss selv hvordan det kan finnes sannhet eller innsikt eller finnyanserte følelser i menn og kvinner som likner så lite på mennesker vi selv har sett? Men allerede idet vi stiller oss det spørsmålet, ser vi i Heathcliff den broren som en kvinnelig tvillingsjel kunne ha sett. Vi sier at en sånn type ikke er mulig, men likevel finnes det ingen mer levende tegnet gutt i litteraturen enn ham. Det forholder seg på samme måte med de to Catherinene, vi sier at ingen kvinner ville ha følt eller handlet slik de gjør. Og likevel er de den engelske litteraturens to mest elskelige kvinner. Det føles som om hun var i stand til å rive i stykker alt som i våre øyne kjennetegner mennesker, og så fylle disse ugjenkjennelige lysbildene med en livskraft som overgår virkeligheten. Hun besatt altså den sjeldneste av alle evner. Hun maktet å frigjøre livet fra dets avhengighet av fakta; med et par penselstrøk tegne et ansikts sjel så kropp var overflødig; snakke om vidda så vinden pep og tordenen drønnet.
Sitater er hentet fra: Emily Brontë, Stormfulle høyder, Gyldendal 1973, oversatt av Daisy Schjelderup