Der det ikke finnes regler, kan ingen beskytte deg. Velkommen til en verden der det ikke finnes dommere, ingen lov, ingen orden. Alle gjør som de vil og det er hver mann for seg selv. Slik åpner «Skorpionens spill», og ordene frembringer gysninger hos både liten og stor, for det er skremmende når struktur og orden opphører.
Der det ikke finnes regler, kan ingen beskytte deg. Velkommen til en verden der det ikke finnes dommere, ingen lov, ingen orden. Alle gjør som de vil og det er hver mann for seg selv. Slik åpner «Skorpionens spill», og ordene frembringer gysninger hos både liten og stor, for det er skremmende når struktur og orden opphører.
Når reglene forsvinner, kan ingen beskytte deg mot bøllenes luner og innfall. Da er det den sterkestes rett som rår.
Hvis den som er sterkest ikke har respekt og godhet for andre, blir det farlig. Og kanskje er åpningsordene ekstra urovekkende å høre nå når det som skjer på teaterscenen minner så altfor mye om det som foregår på den globale scenen. Vi vil at en snill og rettferdig stemme, som vet forskjell på rett og galt, og som har makt og myndighet til å bestemme, skal sette foten ned og si: Sånn får man ikke oppføre seg!
I barnas verden er det vi voksne som kan komme inn og sørge for at reglene følges. Og der det ikke finnes regler, der må vi både lage og håndheve dem. Når vi voksne unnlater å ta ledelsen, er barna fritt vilt for hverandre. Det er vår oppgave å beskytte barna mot bøllene, men det er også vår oppgave å oppdra barn som ikke plager og utnytter hverandre.
Dét er ingen lett oppgave i et samfunn der vi hyller vinnerne fremfor heltene, og der spisse albuer er mer lønnsomt enn vennlighet. Vi er opptatt av prestasjoner og resultater. Dagens barn vokser opp med kravet om at de skal bli den beste versjonen av seg selv. Men hva er egentlig den beste versjonen? Er du den beste versjonen når du alltid tar ledelsen, eller når du tar deg tid til å stoppe opp og hjelpe den som henger etter? Vil du være den som vinner spillet, eller den som ofrer posisjon og ære for å løfte en annen – altså helten?
Dypest sett ønsker vi alle å bli sett. Blir vi ikke sett for det gode vi gir, forsøker vi den nest beste metoden: Å bli sett som den sterke og farlige. Blir vi ikke elsket, vil vi i alle fall bli beundret, eller i det minste fryktet.
Derfor er det lett å falle for fristelsen, slik vi ser i «Skorpionens spill» der Axel lurer Gaia, og slik Gaia svikter Amalie som venn for å vinne heder og bli populær. Dette er en livslang kamp, fristelsene vil alltid være der, vi må velge hva slags menneske vi skal være – igjen og igjen. Skal vi utnytte andre når vi får anledning, eller skal vi være snille og sannferdige? Og hva gjør du, når du som Gaia, får mulighet til å hevne deg på den som har bedratt: Griper du anledningen til å ydmyke, eller forsøker du å stoppe voldens evige spiral av angrep, hevn og nye angrep?
Der det ikke finnes regler, finnes det likevel anledning til å skille rett fra galt, og til å velge barmhjertighet og sannhet fremfor vinning og løgn. Der formelle regler mangler, dannes det alltid en mengde uformelle regler. Å bryte disse gir sosiale sanksjoner. Derfor er hver og én av oss viktige brikker – for det er vi, sammen, som bestemmer hvilke regler og verdier som gjelder. Hyller vi vinneren eller hyller vi helten?