Noen hendelser deler livet i et før og et etter. Plutselig er alt annerledes. Det som var trygt og selvfølgelig, blir erstattet av en erkjennelse av at det utenkelige kan skje.
Noen hendelser deler livet i et før og et etter. Plutselig er alt annerledes. Det som var trygt og selvfølgelig, blir erstattet av en erkjennelse av at det utenkelige kan skje.
Vi mennesker er utrustet til å tåle store belastninger. Kropp og sinn forsøker hele tiden å beskytte oss og gjenopprette en balanse. Når verden plutselig endrer seg, leter vi etter mening. Vi forsøker å forstå det som egentlig ikke lar seg forstå. Vi søker sammenhenger, forklaringer og noen ganger skyld – også hos oss selv. Hva om jeg bare hadde …? Slik forsøker vi å gjenvinne en opplevelse av kontroll.
Et ubesvart anrop er et forsøk på kontakt. Et håp om at noen svarer. Kanskje rommer tittelen på Nora Dåsnes' bok noe av det mest grunnleggende ved det å være menneske: Når livet trues, søker vi mot hverandre.
Det er her Rebekka møter oss. Hun var ikke på Utøya og mistet ingen som sto henne nær. Likevel blir terroren en del av hennes liv. Hun kjenner på uro og usikkerhet, og begynner å tvile på sine egne reaksjoner. Har hun egentlig lov til å reagere så sterkt når andre mistet så mye mer?
Det er et spørsmål mange stiller seg etter store katastrofer – og ellers i livet. Vi sammenligner smerten vår med andres og blir usikre på om vi har rett til å kjenne det vi kjenner. Reaksjonene våre oppstår i møtet mellom det som skjer rundt oss og det livet vi selv lever. De er ikke alltid lette å forstå, men de er likevel ekte.
Gjennom arbeidet mitt har jeg fått følge mennesker i årene etter 22. juli. Mange mistet noen de elsket. Enda flere mistet opplevelsen av at verden var trygg. De har lært meg at det å leve videre etter traumer sjelden handler om å legge alt bak seg. Det handler om å finne en måte å leve med det som har skjedd, uten at det får definere hele livet.
Tittelen Ubesvart anrop får en nesten uutholdelig konkret betydning når vi tenker på telefonene og tekstmeldingene mellom foreldre og barn under terroren på Utøya. De forteller om kjærlighet, håp og desperasjon – og om hvem vi søker når vi virkelig er i fare.
Terror rammer dem som blir direkte utsatt, men den rammer også et samfunn. Målet er å skape frykt og splittelse. Forskning etter 22. juli viste likevel at mange svarte med noe annet: sorg og utrygghet, ja – men også en sterk mobilisering rundt fellesskap, omsorg og demokratiske verdier. Vi søkte mot hverandre.
Samtidig vet vi at det ikke alltid er lett. Skam og smerte kan få oss til å trekke oss unna nettopp når vi trenger hverandre mest. Derfor trenger vi steder som bringer oss sammen. Skoler. Idrettslag. Bibliotek. Kunst. Teater. Steder hvor vi kan dele det som er vanskelig uten å måtte forklare alt. Hvor vi kan oppdage at andre kjenner noe av det samme som oss, og at vi ikke er alene.
Mennesker har til alle tider fortalt historier. Ikke fordi kunsten kan forklare det uforklarlige eller ta bort smerten, men fordi den gir oss et språk og et fellesskap når ordene ikke strekker til.
Det er det som gjør Ubesvart anrop til en viktig forestilling. Ikke bare fordi den handler om 22. juli, men fordi den handler om hvordan mennesker forsøker å finne fotfeste når verden plutselig blir utrygg. En ny generasjon husker ikke terroren slik mange voksne gjør. Likevel lever konsekvensene videre som en del av vår felles historie. I en tid preget av krig, klimakrise, polarisering og raske endringer trenger vi fortellinger som minner oss om at ingen bærer uroen alene.
Traumer tar fra oss opplevelsen av kontroll. Heling handler også om å erfare at vi kan påvirke livet vårt og samfunnet rundt oss. Når vi finner sammen, søker mening og skaper noe sammen, tar vi tilbake noe av det terroren forsøkte å frarøve oss. Påvirkningskraft er motkraft til apati. Fellesskap motvirker utenforskap og er vårt sterkeste vern mot kreftene som lever av frykt og splittelse.
I boken Små og store traumer skriver jeg at fortiden trenger avklaring, begripelighet og ansvarsplassering. Nåtiden trenger trygghet. Fremtiden trenger håp.
Nora Dåsnes avslutter Ubesvart anrop med de enkle ordene:
Vi har bare hverandre.
Det er ikke en begrensning.
Det er vår største styrke.
Kanskje er det selve håpet.
Mari Kjølseth Bræin er psykologspesialist med fordypning i klinisk barne- og ungdomspsykologi, og har over 25 års erfaring fra arbeid med barn, unge og familier utsatt for belastninger, traumer og krevende livshendelser – både nasjonalt og internasjonalt. Siden 2022 har hun vært ansatt ved Senter for Stress og Traumepsykologi, hvor hun er faglig leder.