Tabloid teater

Av YNGVE KVISTAD, utenrikspolitisk kommentator i VG og tidligere teaterkritiker.
Teksten er en bearbeidet utgave av et foredrag han holdt i november 2014.

Det dveler ved kjendiseri og kjente menneskers privatliv – det er retthaversk, og der kommer moralismen inn. Men det er også nådeløst avslørende – og det munner ut i noe som får en konsekvens for noen. Samtidig har det en tvist og en punchline som både snur opp-ned på alt, og som bekrefter stykkets grunnleggende konflikt.

Åfanisme

"Dumb show" er det som tabloidhaiene på desken ville kalt åfanisme i praksis.

Åfanisme er et svensk avissnekker-begrep, unnfanget og praktisert av det som en gang var Skandinavias fremste tabloidmakere; vaktsjefene og redigererne som daglig skapte og utviklet avissuksessen Expressen i Stockholm.

Åfanismen er tuftet på en ideologi som har ett eneste slagord; ett eneste dogme. Det er den lyden som et menneske uforvarende utstøter når han eller hun blar om til en ny tabloidside og gisper «å fan» – og stopper opp og leser, og blar om til en ny side: «å fan – det visste jeg heller ikke!»

Det var også min reaksjon idet jeg bladde om til en ny side i Joe Penhalls skuespill: Å fan!

Stå frem & snakke ut

Riksteatret spør: Kunne dette skjedd i Norge?

Kunne to journalister, som det her handler om, opptrådt med falsk identitet som bankfolk for å lure en TV-kjendis til å begå og erkjenne kriminalitet – for så å presse vedkommende til å «stå frem» og «snakke ut», som det heter markskrikersk på tabloidspråket?

Driver journalister med ren utpressing for å få bekreftet saker, og/eller enda verre: for å skape saker som ikke er saker i utgangspunktet? Vel har vi hørt noen halvkvedede viser om at slikt foregår – især i det såkalte Se og Hør-segmentet – men hvis det foregikk i det omfang som de meste kritiske hevder, burde ikke da flere slike forhold vært kjent?

Burde ikke flere kjendiser, for å holde oss til en i denne sammenhengen nærliggende gruppe, i så fall ha avslørt hvilke medier og journalister som driver med dette? Eller er de selv så innsauset i det hele at de også kan ha kalkulert nytte av å bli ofret på medienes forsider fra tid til annen?

Dette er også en underliggende, om ikke like tydelig uttalt, problemstilling hos Penhall.

Så når Riksteatret spør: kunne dette skjedd i Norge? Underforstått – er dette som finner sted i «Dumb Show» så outrert, så karikert, at dette ikke kunne skjedd her?

Så tenker jeg at et langt medieliv i inn- og utland har lært meg mye rart. Men først og fremst dette: at alt kan skje. Også i Norge. Og har det ikke allerede skjedd, så vil det skje.

Alt kan skje

Uten sammenligning for øvrig, kunne ikke 22. juli 2011 skje her – i trygge Norge. Og i hvert fall ikke at en av våre egne gikk så fullstendig av skaftet.

Vi har hatt togulykker, skipskatastrofer og bussulykker som ikke kunne skje, oljeplattformer som har veltet helt rundt. Vi har hatt sykehusblundere og rene skandaler som ikke skulle kunne skje. Vi har hatt mennesker i høyt betrodde stillinger som har misbrukt den tillit storsamfunnet har tiltrodd dem. Vi har sjelesørgere som har begått overgrep mot de sjeler de skulle sørge for. Vi har topp-politikere som med overlegg har brutt de lover de selv har vært med på å vedta. Vi har representanter for en finanselite som aldri forstår når nok er nok, eller som med den største selvfølgelighet lar egne behov gå foran fellesskapets beste.

Alt dette: ja, det kan skje i Norge. Det skjer i Norge.

Provokasjon som metode

Og for å svare veldig konkret: provokasjon som arbeidsmetode, som verktøy, er i daglig bruk i norske medier. I større eller mindre grad. Dette til tross for at det i pressens Vær Varsom-plakat – i punkt 3, avsnittet som regulerer «journalistisk atferd og forholdet til kildene» – så står følgende:

3.10. Skjult kamera/mikrofon eller falsk identitet skal bare brukes i unntakstilfeller.

Forutsetningen må være at dette er eneste mulighet til å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning.

Spørsmålet som journalister og redaktører må vurdere, er hva «vesentlig samfunnsmessig betydning» innebærer. Det må man nok si er et tolkningsspørsmål.

Vi i pressen slår oss gjerne på brystet med Vær Varsom-plakaten og benytter enhver anledning til å fremholde enigheten om at pressens eget regelverk er strengere enn norsk lovgivning og norsk rettspraksis. Men akkurat når det gjelder provokasjon som metode, trekker vi i flere retninger.

La meg nevne noen eksempler:

I langt de fleste tilfellene er det fjernsynsmediene som benytter falsk identitet. Våren 2004 avsluttet Oslo tingrett den såkalte Kadra-saken. Med skjult kamera hadde Kadra Noor og TV2-programmet Rikets tilstand høsten 2000 dokumentert en dobbeltholdning hos fremtredende islamske ledere i Norge når det gjaldt omskjæring av kvinner. Et av de islamske sentrene i Oslo gikk til injuriesak mot TV 2, men tapte til slutt saken fullstendig.

Pressens Faglige Utvalg (PFU), som vanligvis er nokså strenge i slike saker, slo også fast at «Formålet legitimerer så vel gjennomføringen av de skjulte opptakene som bruken av dem».[1]

Båtsertifikatsaken

Tidlig på 2000-tallet - i et møte med en navngitt sjøfartsinspektør - ga avisen Dagens Næringslivs meget dyktige undersøkende journalister seg ut for å være interessert i å kjøpe et båtsertifikat. Bakgrunnen var et tips, eller en mistanke, om at Kjell Inge Røkke hadde bestukket myndighetspersoner for å skaffe seg selv et slikt sertifikat. Som mange sikkert husker ble det et svare advokat-rabalder, og DN ble beskyldt for nærmest å ha diktet opp det hele i en sammensvergelse mot Røkke. På ett tidspunkt kunne det saktens se ut som at Røkkes advokater var de beste og journalistene kunne havnet i fengsel for det de hevdet var sannheten.

Nå gikk den saken så vidt langt at påtalemakten tok den opp på såkalt selvstendig grunnlag, og etter flere rettsrunder ble Røkke dømt til 120 dagers fengsel for korrupsjon, falske opplysninger og grov utroskap; hans butler ble dømt til 90 dagers fengsel for korrupsjon og falske opplysninger, sjøfartsinspektør Claes Pallin ble dømt til fengsel i ett år og fire måneder for grov utroskap og for å ha mottatt bestikkelser, og båtmegler Erik Øye ble dømt til fengsel i ett år og to måneder, hvorav fire måneder betinget, for det samme.

Røkke vedtok omsider dommen, selv om hans advokat bestred lovanvendelsen – og det ble også reist spørsmål om DNs journalister kunne sies å ha oppfylt Vær Varsom Plakatens bud om «vesentlig samfunnsmessig betydning» – eller om det hele ble igangsatt bare fordi Røkke var Norges største finanskjendis.

Andre eksempler handler om journalister som har skaffet seg illegale våpen for å dokumentere hvor lett det er, for så å bli tiltalt for ulovlig våpenbesittelse. Noen husker kanskje også NRK-reporteren som tapet en revolver til ankelen og kom seg om bord på et norsk innenriksfly.

Falske premisser

Min mangeårige sjef i VG, Bernt Olufsen, var prinsipielt skeptisk til provokasjon som journalistisk metode. Simpelthen fordi den som regel ikke avslører andre kritikkverdige eller kriminelle forhold enn de man selv har fremprovosert.[2]

I forbindelse med at NRK i desember 2014 benyttet seg av et utenforstående produksjonsselskap og dyrevernaktivisert for å avsløre dyremishandling i pelsnæringen, skrev han i sin faste mediespalte i VG[3]:

«Jeg misliker bruk av provokasjon og falske premisser som journalistisk metode i mediene. Problemet er at det innebærer en alvorlig krenkelse av menneskers integritet og at resultatet i beste fall dokumenterer en bestemt del av virkeligheten. Skjulte opptak bekrefter bare bildet der og da. Jeg er derfor redd for at slike metoder i det lange løp vil svekke medienes tillit og anseelse.

[…] To sett etiske verdier står mot hverandre i vurderingen av «Pels»-dokumentaren. Ikke bare prinsippet om dyrevelferd. Man plikter også å vurdere virkningen som bruk av skjulte opptak har på vanlige mennesker. Det er ingen tvil om at den er en krenkelse av integritet og en stor personlig belastning. Berettigelsen bør være åpenbar.»

Et siste eksempel i så måte er et samarbeid mellom Sveriges Televisions program «Uppdrag Granskning» og NRKs Brennpunkt-redaksjon:

Begrunnet i et forsøk på å avsløre organisert ulovlig ulvejakt ble det leid inn to jegere for å opptre som provokatører. De to presenterte seg som ihuga ulvemotstandere og kontaktet meningsfeller i både Sverige og Norge. I flere måneder ga de tydelig uttrykk for at de var interessert i å bli med på ulvejakt. Etter hvert kom de to nærmere og nærmere det som kunne virke som et organisert ulvejaktmiljø.[4]

Men så blir spørsmålet: Hva viste de skjulte opptakene egentlig?

Ulovlig jakt?

Var det ulovlig jakt? Eller så vi bare brautende ulvemotstandere som skrøt på seg rovdyrfellinger som aldri hadde funnet sted? Dessuten: Var det NRKs innleide jegere som lokket frem jaktpratet – eller var dette en faktisk situasjon, «et virkelighetsbilde fra de dype skoger», som Aftenpostens-redaktør Harald Stanghelle formulerte det.

Ville jaktplanene blitt lagt dersom ikke NRK-provokatørene hadde stimulert til det? Hadde de innleide noen egeninteresse i dette? Ulvevern, eller et økonomisk motiv? Hvor mye fikk de betalt av NRK?

Spørsmålene er mange – og svarene er på ingen måte innlysende.

Nettopp det er problemet med å bruke provokasjon som journalistisk metode. Den etiske siden av saken - å tilegne seg informasjon på falske premisser - er komplisert nok. Å vurdere opplysningene innhentet på dette vis, og vite helt eksakt hva de faktisk forteller, er heller ikke lett. Det er uansett forskjell mellom bevis og indisier.

Denne problematiseringen av journalistisk metode kan synes som det mest opplagte i Penhalls stykke. Det er jeg imidlertid ikke helt enig i. Den er der, som et ledemotiv, absolutt, men slik jeg tolker denne teksten, er den mye mer allmenngyldig enn som så. Strengt tatt tenker jeg at det er pressefolk som aller minst trenger å gå i seg selv etter å ha sett dette. Og det skal jeg komme tilbake til.

Joe Penhall

Noen ord først om «Dumb Show»:

Jeg har sett flere arbeider av den britiske dramatikeren Joe Penhall. Det har nok en god del av dere også, kanskje uten å være klar over det. Hans mest kjente bidrag til populærkulturen er filmer som «The Last King of Scotland», «The Road» (med Viggo Mortensen) og et par filmmanus/adapsjoner spesialskrevet for Daniel Craig, vår tids James Bond. Og han har en riktig så feiende musikal gående på London-scenen akkurat nå; «Sunny Afternoon», basert på musikken til Ray Davies og The Kinks, som hadde premiere i år. I tillegg er han en prisbelønt skuespillforfatter, som gjerne tar svart satire i bruk for å utforske våre mørkeste sider.

I denne sammenheng kan det også være nyttig å ha i mente at Joe Penhall begynte sitt skrivende liv som journalist i en London-avis. Som bladmann hører jeg det fordi han behersker den karakteristiske bla'mann-lingo'n som du er nødt til å ha vært innenfor for å gjenkjenne.

Men «Dumb Show har jeg ikke sett. Derimot har jeg lest det.

Først Theodor Janssons norske oversettelse og bearbeidelse, som jeg fikk fra Riksteatret – noe som gjorde meg veldig nysgjerrig på Joe Penhalls originaltekst. Så den har jeg nå i høst hatt med meg til Italia, og senest for to dager siden satt jeg i solen i det åpne, antikke teatret i Siracusa, helt på sørøstspissen av Sicilia, og leste «Dumb Show».

Teatret som medium

Grunnen til at jeg nevner det, er ikke for å brife med at jeg har vært der (mens dere lette frem polvottene her), i hvert fall ikke bare det. Poenget er at der jeg satt, med Penhalls stykke, falt det seg nokså naturlig å reflektere over teatret som medium, som kulturbærer og arena for samtidens fortellinger gjennom snart 3000 år.

Til sammenligning har vi hatt TV i Norge i 54 år.

Jeg sitter altså med Joe Penhalls moderne manus i et amfi hvor det for nøyaktig 2486 år siden var urpremiere på «Perserne», – Aiskylos' samtidsdrama om begivenheter som fant sted i egnen bare åtte år tidligere. Aiskylos er en av de tre store tragedieforfatterne i den greske antikken, og stykket «Perserne» er det eldste kjente drama fra denne perioden. Det er den eneste bevarte tragedien som henter stoffet sitt fra samtidige hendelser; de andre greske tragediene er som kjent tuftet på mytologiske motiver. Stykket skildrer med sympati persernes reaksjoner på nederlaget i slaget ved Salamis, og det er å forstå som en advarsel mot hybris – altså overmot.

Når dere har sett Riksteatrets ferdige forestilling «Dumb Show», vil dere knapt minnes så mye av det jeg har sagt her og nå, men jeg skal vedde en god flaske rødvin på at dere vil huske denne ene setningen: stykket er å forstå som en advarsel mot hybris.

Det er slektskap mellom alle urfortellingene i teatret. Revyforfattere har en tommelfingerregel som sier at det finnes bare tre vitser. Teaterteorien er litt rausere, der heter det i et gammelt jungelord at syv fabler forteller alt.

«Dumb Show» foregriper og klokker inn på alle syv – og tallet er ingen tilfeldighet; det er selvfølgelig dødssyndene det handler om. I «Dumb show» leser jeg inn samtlige: hovmod, grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri, vrede og latskap. Det siste i form av at journalistene det handler om jukser med virkeligheten, fordi de ikke makter å grave frem en virkelig avsløring. Man kan også legge til grunn at Barrys siste piruett er både et utslag av latskap (han gidder ikke kjempe mer imot), men også grådighet og begjær etter mer – det være seg både penger og oppmerksomhet.

«Dumb Show» som begrep

I tillegg er det noe interessant med tittelen; «Dumb Show». Hva er det?

Det er en dobbelthet i dette på norsk, som spiller på dumskap, og «dumme-boksen» (TV) og dumme menn og troll til kjerringer, hadde jeg nær sagt.

På engelsk, derimot, er dumb show et begrep; det er for det første et uttrykk fra teaterterminologien, og er historisk sett en del av et skuespill slik disse gjerne ble fremført i senmiddelalderen og renessansen, altså i det tidligste britiske drama. På norsk sier vi gjerne stumspill, eller også pantomime, – altså et stykke tekst eller en handling spilt ut uten bruk av ord.

Det mest berømte dumb show i engelsk litteratur er uten tvil i tredjeakten av «Hamlet», scene to, der Shakespeare – som han gjerne gjorde – lar det utspilles et stykke i stykket. I «Hamlet» er det tittelfiguren som bokstavelig talt regisserer et skuespill for kong Claudius, hans onkel, som jo har drept prins Hamlets far (kongen av Danmark) og deretter erobret tronen og ektet Hamlets mor.

Jeg vet ikke om det er noen tilsiktede konnotasjoner her fra Joe Penhalls side, men jeg opplever at det faktisk er det i dette maktspillet og forstillelsen som finner sted i stykkets hotellrom.

På engelsk er det jo mange av dagens munnhell, ord og uttrykk som stammer fra Shakespeare, og jeg vil tro at dagens bruk av dumb show i dagligtalen helt konkret har et opphav i denne ikoniske Hamlet-scenen. Fordi dumb show kan også brukes om det å (mer uformelt) forstille seg; å late som om man er noe annet, eller noen annen enn den man er – for eksempel i selskapslivet, eller overfor noen man vil gjøre et bestemt inntrykk på.

Det går rett i margen på Penhalls skuespill, hvor vi møter to journalister, som later som om de er bankfolk – og en TV-kjendis som later til å ha forstilt seg og spilt en offentlig rolle i mediene som ikke helt harmonerer med den han egentlig er.

I Penhalls forfatterskap for scenen, i dette stykket og ikke minst i hans kanskje mer kjente verk «Blue/orange», som også ble en film med John Simm (fra «Life on Mars» og «Doctor Who») og den massivt prisbelønte britiske skuespilleren Brian Cox, er det også noen paralleller, eller i hvert fall assosiasjoner til Samuel Beckett og hans nokså latterlige maktkamp, «Sluttspill». Og via Sluttspill – for å assosiere videre – er det kort vei til «Vente på Godot» som representerer det mest berømte innslaget av dumb show - stumspill – i moderne teater.

Slik kan man, som Gro i sin tid gjorde, konkludere med at alt henger sammen med alt.

Penhalls fabel

Til slutt noen ord om den fabelen Joe Penhall bruker for å si sitt om hvordan demokratiets vaktbikkjer har forvekslet den opprinnelige stillingsinstruksen som blodhund med noe som fremstår som tabloide tisper. Samt hvordan han setter lupen på hele det overfladiske «se-på-meg-nå»-samfunnet, hvor vi kan diskutere til vi blir blå om den situasjonen han beskriver er en konsekvens av dette mediesamfunnet, eller om mediesamfunnet i seg selv, slik dette utlegges, er et symptom på noe annet – en slags mental, eller skal vi si, åndelig mangelsykdom.

Hvis det siste er Penhalls anliggende, synes jeg ikke diagnosen er særlig presist stilt. Men hvis hans – jeg holdt på å si hans sceniske epikrise – søker å utforske menneskelig dårskap og et fravær av ryggrad, synes jeg han treffer bedre.

Jeg synes at fabelen er interessant, og som både aktør og betydelig konsument i et stadig mer kaotisk mediesamfunn, er jeg nærsynt nok til å kalle Penhalls stykke viktig.

Men når det er sagt, skal jeg også slå meg selv på kjeften og si at «Dumb Show» handler like mye om medier og presseetikk som «Gudfaren»-trilogien handler om mafiaen.

Gudfaren er en opera, en dynastisk saga om en familie som går til grunne i løpet av tre generasjoner – hvor settingen rent tilfeldigvis er et mafiamiljø på Sicilia og i USA. Skal du se filmer eller lese bøker om mafiaen, må du velge John Dickie og Roberto Saviano foran Mario Puozo og Francis Ford Coppola.

Penhall bruker et mediemiljø og et fravær av integritet fordi det er nokså lett å konstruere en dramaturgisk fungerende konflikt i et miljø hvor man nærmest i utgangspunktet har etablert et pulverisert etos – og ingen steder er vel den sannheten mer uttalt enn i britisk tabloidpresse.

Men selv i England er Penhalls eksempel såpass satt på spissen, at mange av hans tidligere kolleger i britisk presse ikke skjønte metaforen og begynte å polemisere mot ham og si at dette aldri ville skjedd i virkeligheten.

Verdibørs

I dag – med overvåkningsskandalen fra News of the World som bakteppe (og dommene mot involverte journalister og redaktører) - er det likevel nokså lett å tenke at selv en såpass karikert scene som det Penhall beskriver godt kunne ha skjedd. Og det har jo vitterlig skjedd lignende avsløringer, hvor britiske kjendiser nokså brått og uventet har stått frem med sine rus- og utenomekteskapelige historier. Og man kan jo tenke sitt om hvordan og hvorfor det skjedde akkurat der og da.

Likevel – og som jeg tidligere har vært inne på; «Dumb Show» er et stykke som er større enn – jeg hadde nær sagt – pressefolks selvbilde, selv om det skal godt gjøres. Navet i stykket er holdninger og fravær av holdninger som noen hver kan rives imellom. Det handler om hvor langt den enkelte er villig til å gå for å oppnå noe. Det handler om verdier, og til syvende og sist også om å verdsette seg selv i den forstand at alt har en pris – også det å selge seg selv.

[1] KILDE: Harald Stanghelle (Aftenposten, 27.5.2004)
[2] KILDE: Bernt Olufsen (VG, 2.5.2012)
[3] KILDE: VG, 15.12.14
[4] KILDE: H. Stanghelle (Aftenposten, 27.5.2004)