Noen navn har bitt seg fast i litteraturhistorien. Heathcliff er ett av dem. Catherines store kjærlighet i Emily Brontës Stormfulle høyder, han hun aldri slutter å elske, men ikke gifter seg med. Et valg som straffer seg og får store konsekvenser.
Noen navn har bitt seg fast i litteraturhistorien. Heathcliff er ett av dem. Catherines store kjærlighet i Emily Brontës Stormfulle høyder, han hun aldri slutter å elske, men ikke gifter seg med. Et valg som straffer seg og får store konsekvenser.
Stormfulle høyder (Wuthering Heights) omtales som en av tidenes største kjærlighetsfortellinger.
Romanen kom ut 1847, og var Emily Brontës (1818-1848) eneste bok. Som hedene som omga henne hjemme i Yorkshire, har Emily Brontë gjort Heathcliff mørk, mystisk og farlig. Heathcliff er den som skiller seg ut. Han er den fremmede. Cathrines far tar ham med seg hjem til Wuthering Heights etter å ha funnet den foreldreløse gutten på gata i Liverpool. Han og Cathrine finner sammen, mens han fra første stund hates av Catherines bror Hindley.
I Riksteatrets oppsetning spilles Heathcliff av Ravdeep Singh Bajwa.
– Heathcliff er en kraftpakke, en urkraft. Alt går fra null til hundre for ham. Han forstår etter hvert hvor annerledes han er og da blir det et «alle mot meg». Min tolkning er at den eneste gangen han har fred og ro er når han er sammen med Catherine, men da går jo alt rundt ham i stykker hver eneste gang. Han er ikke ond med vilje.
Bajwa er imponert over hvor mange lag det er i Brontës bok.
– Alle har sin tolkning av hva den handler om. Jeg tror folk vil kjenne seg igjen i denne historien. Vi jager jo alltid etter ting vi ikke kan få.
Cathrine velger bort Heathcliff for det trygge. Hun gifter seg med den rike, kjekke nabogutten Edgar.
– Noe av det som er fint med historien er at det ikke er noen helter. Det er så stygt alt sammen, men det er så menneskelig. Det er ikke den polerte kjærlighetshistorien, sier Emma Bones, som spiller Catherine.
Hun er nysgjerrig på Emily Brontë.
– Jeg lurer virkelig på hva vi ikke vet om Emily Brontë. Det er egentlig helt vilt det hun har klart å skrive. Vi vet jo så lite om henne. Vi vet jo ikke om hun hadde et kjærlighetsliv. Det er helt sykt hvis hun ikke har hatt det, sånn som hun skriver.
Riksteatrets oppsetning er tro mot Emily Brontës tekst. Noe er selvfølgelig kuttet og annet er lagt til, men teksten er i stor grad hentet rett fra boka.
– Emily Brontë utforsker de mørke sidene i menneskesinnet, krefter jeg tror hun selv også kjempet med. Det er mørke krefter som river og sliter i alle karakterene. Det er en kamp mellom naturen og kulturen, mellom alle de tingene vi tror vi skal og må og vil og burde, og alle de tingene vi gjør på tross av oss selv. Det føles evig aktuelt, sier regissør Rebekka Nilsson.
Hun har selv, sammen med Florian Hellwig, dramatisert romanen, og har valgt å konsentrere seg om den første delen, kjærlighetshistorien mellom Heathcliff og Catherine. I romanen lar Brontë historien gå videre til neste generasjon.
– Det er i den første delen av boka det nære menneskelige dramaet foregår, og som er kilden til det som skjer senere. Det er denne delen som fascinerer mest, så vi har valgt å zoome inn på den. Hvis ikke hadde det da også blitt en maraton av en forestilling, sier Nilsson.
Sceneuttrykket er moderne, lekent og tidløst. Kostymene er fargerike.
– Vi leter etter humor og forsøker å gi et lite skråblikk på det hele, sier Nilsson.
Men hvordan få den mektige naturen, de sterke naturkreftene som er så viktige i boka, inn på scenen? Skal en på turné er det jo ikke bare å ta med seg et lass med jord en kan hive inn på scenegulvet.
Men et tomt scenerom kan omskapes til alt. Lys og røyk kan skape magi. Plast kan bli en fysisk motstand skuespillerne må kjempe mot, og på den måten også speile eller representere viddene, naturen og regnet.
Her skjules ikke teknikken. Publikum blir medskapende og må være med på å lage bildene i eget hode.
Musikken er også viktig. 95 prosent av musikken er nykomponert til forestillingen, signert islandske Matthias Sigurdsson.