Jeg pleide å be faren min ro så nært at jeg kunne stryke storsteinen i Neidenelva. Storsteinen er så stor at toppen er synlig selv når det flør. En gang ba jeg faren min sette meg av på storsteinen. Han skåtet inntil så jeg kunne klatre opp. Straks båten gled vekk, og jeg var alene midt i elva, skiftet gleden til uro.
Jeg pleide å be faren min ro så nært at jeg kunne stryke storsteinen i Neidenelva. Storsteinen er så stor at toppen er synlig selv når det flør. En gang ba jeg faren min sette meg av på storsteinen. Han skåtet inntil så jeg kunne klatre opp. Straks båten gled vekk, og jeg var alene midt i elva, skiftet gleden til uro.
Rundt meg strømmet vannet, det var umulig å se hva som skjulte seg i mørket eller hvor dypt det var. Faren min hentet meg. Så fisket vi videre. Ved den sandete skråninga som endte i Arvolaneset på ene siden, og med skolen og kirka langs andre bredd.
På den tiden levde min fars søsken, alle ungene levde på alle gårdene, og det var mange gårder langs Neidenelva, mange båter med laksefiskere som vekslet ord på finsk når de gled forbi hverandre. Før det var mange gårder i Neiden, var det noen få. Arvolaneset var ikke blitt Arvolaneset, men het Sandneset, og der lå gården som Mikkel Aska skapte – og siden mistet da han forlot alt for å leve med Brita Caisa.
Før det var få gårder i Neiden, var det ingen gårder, bare skoltesamene og en og annen ødemarksboer. Før det igjen fantes bare elva, og midt i elva lå storsteinen og ventet på at en jente skulle komme og klatre opp på den.
Da jeg fylte år i Neiden, tok jeg sønnene mine med på en rotur på Neidenelva. Ved siden av båten vi lånte, lå båten til faren min, et gammelt, morkent skrog under kjerret, på vei til å bli minner. Da vi kom tilbake til Arvolaneset, sa kusina mi: «Ingen andre har vokst opp så tett på Neidenelva som du, Ingeborg. Du og faren din var på elva natt og dag, hele sommeren.»
Ordene fikk meg til å gråte, for jeg har aldri bodd ved Neidenelva, men har elsket den hele mitt liv, en klukking av vann mot båtkjøl og hjerte.
Det er vondt å tenke på at Mikkel og Brita Caisa måtte rømme fra Neidenelva fordi de ikke fikk lov til å elske hverandre. Men jeg er også glad og stolt over å ha hentet dem fram fra 1860-tallet og plassert dem på fortellingens stein som stikker opp av tidens elv. Selv når det flør kan man se dem, og jeg håper du også kjenner glede over å møte dem her.