Replikkene går som ping-pong-baller i Duncan Macmillans "Pust". Selv beskriver dramatikeren stykket om et blanding av stand up, en dans og en brytekamp.
Replikkene går som ping-pong-baller i Duncan Macmillans "Pust". Selv beskriver dramatikeren stykket om et blanding av stand up, en dans og en brytekamp.
-Det er som en følelsesmessig workout, sier Duncan Macmillan.
Han er en av britenes mest suksessrike samtidsdramatikere, og har skrevet stykker som er spilt verden over. Også til Netflix-suksessen "The Crown" har han bidratt.
-Jeg skrev noe til den første sesongen, men har ikke skrevet noen egne episoder, altså, sier han beskjedent når vi møter ham på en kafé hjemme i Queens Park i London.
Macmillan er vennligheten selv, men snakker nesten like fort som replikkene går i "Pust". Utkastet til stykket skrev han også på rekordtid – på noen nattetimer i 2008. Det slo ikke an med en gang, først i 2011 hadde det premiere. Og siden har det vært spilt på utallige teatre verden over, nå sist på Old Vic i London – da med en kongelig vri. De to rollene som hun og han ble nemlig spilt av Claire Foy og Matt Smith – skuespillerne som spilte dronninge Elizabeth og prins Philip i de to første sesongene av "The Crown".
"Pust" er virkelig en maraton for skuespillerne. De er ikke av scenen. Det er en utfordring for dem, men funker det, blir det teater på sitt beste, mener Macmillan.
Han skriver gjerne om de store temaene. I "Pust" følger vi et par som strever med det store spørsmålet – er det riktig å sette barn til verden i vår tid med klimakrise? Og av alle steder starter diskusjonen i køen på Ikea – og vi får følge en livslang konversasjon som mot slutten i løpet av minutter hopper framover flere tiår til livets slutt.
Og det er morsomt, forsikrer dramatikeren.
- Folk bør more seg. Gråter de til slutt er det fantastisk, men ler de ikke underveis, har det ikke funket.
Men hvorfor i all verden starter det hele på Ikea? Det er ikke akkurat stedet å diskutere de store spørsmålene i livet.
-Nei, og spørsmålet kommer da også plutselig. Men et sted som Ikea kan sette i gang mange tanker. Det kan slå deg hvor ulik oppfatning en kan ha om hva et hjem skal være og hvordan ditt framtidige liv skal bli. Dersom du ikke liker den puta – hvordan skal jeg da vite om jeg kjenner deg? Og liker du virkelig den lampa? Hvor godt passer vi da egentlig sammen?
Macmillan tror mange vil kjenne seg igjen i replikkene. Det skal føles som om vi tyvlytter til en privat samtale.
- På noen måter er de to utålelige, akkurat som vi alle er det i livene våre av og til. Vi sier ting til vår partner som er utilgivelig og som vi ikke mener, og som kommer galt ut. Så forsøker vi å rettferdiggjører det og glatte over, men da er det for sent. Da er det sagt. De to i dette stykket sier mye som de slett ikke hadde sagt, hadde de bare tenkt seg om litt til.
Og tittelen på stykket – "Lungs" på engelsk, "Pust" på norsk – kom den like fort til deg som du skrev stykket?
-Egentlig er det en forferdelig tittel. Den sier jo ingenting. Jeg kunne jo ha kalt den fotavtrykk eller noe lignende. Men egentlig kan jeg ikke tenke meg noen annen tittel. Det handler om luften vi puster i, om å være i samme rom og puste den samme lufta.
Og være i samme rom å oppleve noe sammen, er da også det som gjør teater magisk.
-Det er ingen steder du kan ha to tanker i hodet samtidig på samme måte. Vi vet jo at skuespillerne på scenen bare spiller noen roller. Likevel blir vi sjokkert med dem, vi gleder oss sammen med dem, gråter sammen med dem. Det er noe med denne kollektive fantasien, dette med en latter og glede som utløses samtidig. Der er teater best.