Riksteatret har lagt bak seg et år med feiring. I 20 år har vi vist bredden av norsk dansekunst gjennom 1000 turnéforestillinger for over 150.000 publikummere. Nå er en yngre generasjon koreografer godt i gang med å etablere seg. I TRIPPEL DOSE DANS viser vi tre ganske forskjellige verk av koreografer som ikke tidligere har vært på turné med Riksteatret, men som sikkert vil være med i fremtiden på mange scener.
Riksteatret har lagt bak seg et år med feiring. I 20 år har vi vist bredden av norsk dansekunst gjennom 1000 turnéforestillinger for over 150.000 publikummere. Nå er en yngre generasjon koreografer godt i gang med å etablere seg. I TRIPPEL DOSE DANS viser vi tre ganske forskjellige verk av koreografer som ikke tidligere har vært på turné med Riksteatret, men som sikkert vil være med i fremtiden på mange scener.
“All great art returns us to the situation of human vulnerability.” sa maleren Francis Bacon. Både Alan Lucien Øyen, Stian Danielsen og Ludvig Daae har etablert seg med sin egen unike stil, men viser gjerne sårbarhet på scenen. De tre «dansenovellene» er alle duetter som kommuniserer lett med publikum gjennom humor, sterke relasjoner og det fysiske bevegelsesspråket. Den visuelle dramaturgien er tydelig. Lys og film som virkemidler får stadig større plass i dagens danseforestillinger. Kveldens tredelte program viser dette på flere måter, med enkle og elegante grep. Både hver for seg og samlet gir de et solid bilde på hvor variert og friskt den nye dansekunsten beveger seg.
En auteur
Alan Lucien Øyen kan kalles en auteur innen scenekunsten. Begrepet auteur ble først brukt i omtalen av de franske new wave filmregissørene. De satte et distinkt og personlig kunstnerisk preg på form og innhold i sine produksjoner, som skapte gjenkjennelige fellestrekk for hele deres kunstnerskap. Om det er teater eller dans er Øyens arbeider dypt emosjonelle og med en sterk dramatisk driv. Hans komplekse koreografiske språk krever mye av danserne. Han jakter det genuine og ekte menneskelige i uttrykk og innhold, og lar seg inspirere av både dypt personlige samtaler og popkultur. «Portene til de mer dubiøse sidene av menneskesinnet holdes sjelden lukket, og seksuelle, eksistensielle og filosofiske fantasier farer rett igjennom» som det stod i Natt & Dag.
Øyen begynte som danser og gikk ut fra ballettlinjen ved Kunsthøgskolen i Oslo i 2001. Han ble direkte tilknyttet Carte Blanche og deretter til Amanda Millers Pretty Ugly Dance Company i Köln. Ved siden av jobbet han freelance og begynte å skrive.
Tilsammen har Øyen nå skapt 20 sceneverk inkludert bestillingsverk for dansekompanier i inn- og utland. Siden han startet sitt eget kompani Winter Guests i 2006, har han jobbet like mye med tekst som med koreografi. Han er både forfatter, iscenesetter, koreograf og utøver. Med Winter Guests har han besøkt 15 land med sine særegne produksjoner og vunnet flere priser. Han jobber gjerne med erfarne og anerkjente multi-disiplinære kunstnere. Mange av de som står på scenen og er selv regissører, forfattere eller koreografer. Hans siste teateroppsetning, den fem timer lange episke «Coelacanth», ble nylig vist på Den Norske Opera og Ballett (DNOB) hvor han nå også er tilknyttet som hus koreograf.
«..and Carolyn» laget Øyen i 2008 i samarbeid med Carte Blanche. Den har vunnet flere koreografipriser, bla. 1st. prize - Certamen Burgos/New York. Denne vakre, men korte koreografien ble laget for og med de meritterte danserne Camilla Spidsøe Cohen og Daniel Proietto. Allans Balls eksistensielle monolog fra filmen «American Beauty» danner lydbilde sammenvevd med Thomas Newmans musikk, mens dansen blir en abstrakt forlengelse av de manglende bildene fra filmen vi ikke ser. De originale danserne høster nå stor anerkjennelse for sine oppgaver ved DNOB, men Øyen har heldigvis funnet to eminente dansere fra Chile og Cuba slik at denne perlen av dansenovelle en kan gjenoppstå og vises for mange flere.
En tyngdekraft
Stian Danielsen var på turné med Riksteatret som danser i Jo Strømgrens «A Dance Tribute to Ping Pong» våren 2012. Stadig drev han med danseriske impulser utenfor scenen, gjerne i hotell -lobbyen. Han testet ut bevegelsesmateriale til GRIP forstod vi senere. Dessverre endte turneen med menisk problemer for Danielsen, muligens etter mange tøffe møter med bakken. I mai samme år hadde likevel GRIP urpremiere på Dansens Hus med imponerende danseprestasjoner av Irene Theisen og Ingrid Haakstad.
Sidsel Pape brukte begrepet tragikomisk avhengighetsforhold om relasjonen mellom de to danserne, og skrev i sin anmeldelse: "Haakstad kommer først på scenen og gjør sin solo som setter stemningen. Hun griper tilskuerne, vekker oppmerksomhet for noe uant som hun åpenbart selv interesseres av. Hun skifter konstant og uforutsigbart retning og nivå i rommet, dynamikk i emosjon og bevegelse. Uttrykket er gåtefullt, uangripelig og logiske likevel. Theisens inngang er påfallende brå i det hun faller sidelengs i fanget på Haakstad. Fra da av er en brutal og humoristisk duett i gang. Theisen fortsetter å falle fra stadig større høyder mot et ugjestmildt underlag hver gang Haakstad ikke fanger henne"
Fysikalitet spiller hovedrollen i Danielsens koreografier. En kontinuerlig balansering mellom motstand og mottakelighet, det som treffer og det som glipper. Jeg ønsker å jobbe mot et engasjement i et uforutsigbart og livlig forhold både mellom dansere og mellom dansere og publikum sier Danielsen. Hva er det som gjør at en relasjon eskalerer, og hva får den til å forvitre? Hvordan kan vi håndtere intensiteten og utmattelsen? Både sårbarhet og humor blir eksponert i dansernes møte med hverandre og tyngdekraften.
Stian Danielsen er fra Lørenskog og avsluttet sin danseutdanning ved Kunsthøgskolen i Oslo i juni 2009. Han har jobbet som danser i Jo Strømgren Kompani og med Kristin Hjort Inao, men startet raskt å koreografere egne verk. Hans koreografi «I Reckon» ble i 2011 valgt ut som topp 20 prioriterte kompanier av 582 bidrag i Aerowaves og har turnert i Europa. Sin første helaften, ”STUP», laget han i 2011 sammen med sin bror André Danielsen i Frysjajuvet under Peer Gynt stevnet. Våren 2013 fikk Danielsen også utfolde sitt komiske talent sammen med The Line Company ledet av bla. Ida Wigdel, som nå danser i GRIP på turné. I mai skal Danielsen debutere på Operaen med en ny helaftens forestilling. Det ser vi fram til med stor forventning.
En utfordrer
Ludvig Daaes konseptuelle kommentar kalt ”MM” blir kveldens mest underholdende bidrag.
Dansekunstneren presenteres først på lerret i form av Joanna Nordahls film til forestillingen. Deretter trer Daae selv inn på scenen og tilpasser seg filmens gang. Slik går Daae inn i en virtuell duett med seg selv. Maktforholdet mellom koreograf og danser utspiller seg og det uklart hvem av dem som får mest oppmerksomhet og derfor sympati.. ”MM” kommenterer ikke minst intelligent og elegant hvordan koreografens makt i samtidsdans er en illusjon. Dessuten er Daaes dans i seg selv verdt å se mener Sidsel Pape i sin kritikk etter forestillingen på Dansens Hus. «MM» ble sist vist på Londons kjente dansescene The Place under festivalen Currency. Det er en festival som henter det beste av nyskapende og fysiske sceneuttrykk fra hele Europa. ”MM” ble laget for, og co-produsert med fesvial:display på Moderna Museet i Stockholm 2011, og var i 2012 valgt som eneste Nordiske bidrag til det Europeiske dansenettverket Aerowaves.
Daae bor i Stockholm, men er født og oppvokst på Nesbyen. Han har utdannet seg på Kungliga Svenska Balettskolan i Stockholm, samt på Anne Teresa De Keersmaekers skole, P.A.R.T.S. i Brüssel. Siden 2006 har han har arbeidet som koreograf og danser, og hans forestillinger har blitt vist i mange europeiske land. I 2009 jobbet Ludvig blant annet med den legendariske amerikanske koreografen Deborah Hay i hennes Solo Performance Commissioning Project. Hay var en av grunnleggerne av Judson Dance Theater i New York, og regnes som en av pionerene innen moderne dans.
Hans siste produksjon, «Fun, Laughs, Good Time» ble vist på DNOB under CODA Festivalen høsten 2013. Det er en trio inspirert av divaer i populærkulturen og kunsten. Med samme humoristiske tvist som i «MM», tar Daae her tak i relasjoner og setter spørsmålstegn ved hvordan vi forholder oss til hverandre både som tilskuere og utøvere. I konseptuell tradisjon utfordres vi ikke bare gjennom et danserisk språk, men gjennom direkte henvendelser. Han utfordrer dermed ikke bare konvensjonene i dansen, men også relasjonen til tilskuerne. Er vi i salen bare betraktere, eller er vi med-skapere? I kveld sitter du trygt i stolen, men kanskje ikke neste gang Ludvig Daae kommer med en forestilling.
Med dette programmet ser Riksteatret fremover. Vi skal fortsette å vise bredden i norsk dansekunst og vil tilrettelegge for at skoler og institusjoner langs reiseruten får møte dansekunstnerne. Vi får gode tilbakemeldinger fra workshops og ettersnakk som viktig inspirasjon og kunnskap. Vi reiser denne gang med fem flotte dansere med veldig bred og internasjonal erfaring som gjerne byr på seg selv, både på og utenfor scenen.
Dere kan glede dere.