Når gode mennesker ikke griper inn

Det er tre slags mennesker som interesserer oss: Oss selv, de som ligner oss, og de som ikke gjør det.

Det er tre slags mennesker som interesserer oss: Oss selv, de som ligner oss, og de som ikke gjør det.

Vi alminnelige, hyggelige, anstendige mennesker holder driftene våre i sjakk. Vi spør om lov. De andre tar det de vil ha. De sier høyt det vi bare tenker, men holder kjeft om, fordi vi setter god stemning høyere enn alt. De gjør det vi ikke tør, fordi vi er redde for hva folk vil si, vi er redde for å få surfjes, færre likes og andre grusomme straffer. De gjør det vi ikke vil, fordi vi syns man skal dele og vente på sin tur, og vi vil ikke at noen skal bli lei seg. Sånn er de andre: De kan ikke skjule hva de vil, vil ikke skjule det – eller: De gidder bare ikke.

I fiksjonen er det fascinerende å se disse figurene: Peer Gynt, Dracula, Dickens’ Scrooge, Shakespeares Rikard III, Uma Thurman i Kill Bill, Claire og Frank Underwood, Tony Soprano. Alle gjør de det som skal til for å nå målet, uansett. I virkeligheten forsøker vi å unngå dem, for ikke å bli deres ofre.

Hos babyer kan egoismen være sjarmerende, gøyal og verdt å dele i sosiale medier. De skal ha, som Børretzens måker, og de deler verden i to: Det som kan puttes i munnen, og det som ikke får plass. Så går noen år, og det skal mer til for at hensynsløs framferd framstår som sjarmerende og gøyal.

Marius von Mayenburg skrev Pang! i 2017, som en reaksjon på at Donald Trump – eiendomsriking, missekonkurranseentusiast og realitykjendis – ble valgt til president. Etter fire år med Trump som leder for verdens største militærmakt, er det lett å se hva som driver ham; hva som er hans mål, middel og filosofi. Det er ham selv. Alt handler om ham. Slik Dickens’ Ebenezer Scrooge lever for penger, lever Trump for å bli beundret. Det er Trumps verden, vi andre bare lever i den, for å hylle ham. Så opptatt er Trump av at verden skal tenke på ham som den beste, klokeste, mest kunnskapsrike og mest effektive amerikanske president noensinne, at han selv har fortalt verden om det hver gang han har åpnet munnen eller tydd til tastene. De hundrevis av tweetene han har trykket ut av seg hver morgen, handler bare om dette: Folket elsker meg. De som kritiserer meg, ljuger. Og de har lave seertall.

Hva var det som fikk så mange til å stemme på Trump – en kandidat som hadde løyet, leflet med vold og trusler, gjort narr av en funksjonshemmet reporter, skrytt av at han kunne klå damer i skrittet og skyte folk midt på gata uten å tape stemmer på det? Hvordan kunne USA slippe ham innpå seg og gi ham en hovedrolle i virkeligheten? Svaret er sørgelig enkelt: Han var ikke Hillary Clinton. Han var ikke kvinne, han hadde ikke høyere utdanning og han tilhørte ikke den politiske eliten. Han var rett og slett det forjettede, men diffuse Noe Annet.

Ifølge Washington Post hadde Donald Trump høsten 2020 kommet med 29.508 løgner eller misvisende påstander i løpet av 1.386 dager som president. Mannen vet antakelig ikke lenger at han ljuger. Det han bedriver, hører ikke til i kategorien løgn, men bullshit. Som Harry Frankfurt skriver i den vesle boka On bullshit (2005): Løgneren vet hva sannheten er, og forsøker å skjule den. Bullshitteren bryr seg ikke om hva som er sant, han er bare ute etter å overtale publikum, etter å få dem på sin side.

Rolf Pang er ikke Donald Trump. Pang har selvinnsikt. Han vet at han oppfører seg ille, han sier det selv. Det gjør ham ondere enn en som tror han handler rett, verre enn en som kun ser verden som publikum. Pang vet hva som er sant og godt, og velger det bort.

Hadde vi stemt på ham? Det kommer helt an på de andre kandidatene: om velgerne ser på dem som fornuftige representanter for deres interesser, eller som en snobbete elite som ikke vet eller bryr seg om hvordan folk flest har det. Det kommer an på hvor utstøtt velgerne føler seg.

Donald Trump er årsaken til dette stykket, men det handler ikke bare om ham. I så fall hadde ingen trengt å framføre eller se det igjen, nå som Trump er dratt etter anklene ut av Det ovale kontoret og forhåpentlig får den straffen han fortjener. Stykket handler om hva som gjør at vi alminnelige, hyggelige, anstendige mennesker lar folk med dårlige egenskaper få makt og posisjoner. Hvem er det som legger til rette for at Rolf Pang får ture fram, og hvorfor gjør de det? Hvor mye av hans framgang og vekst har å gjøre med hvordan mediene fungerer? For er det ikke sånn at vi er det vi blir sett som? Verden ser det vi viser den, og reagerer på det den ser.

Filosofen Edmund Burke er blitt tilskrevet dette sitatet: "Det eneste som skal til for at ondskapen seirer, er at gode mennesker ikke griper inn." Men hva skjer når gode mennesker velger å gi kyniske, selvsentrerte mennesker oppmerksomhet? Man skal vokte seg for å gi dem makt ved å behandle dem som om de er viktige, som om alle meninger og talemåter er like legitime, like mye verdt. (I en diskusjon om astronomi ivaretar man ikke balansen ved å hente inn en debattant som mener at månen er laget av ost.) På den annen side fins et punkt hvor ondskapen blir så stor at den ikke lenger kan ties i hjel.

Pang! er annerledes teater. Vanligvis vil teatret at vi skal synes synd på hovedpersonen. Vi skal [RØPEVARSEL] forstå og føle med Nora når hun går fra Thorvald. Vi skal håpe at Sonja finner Julestjernen og blir gjeninnsatt som prinsesse. Vi skal til og med synes synd på Peer Gynt når han blir gammel og oppdager hvor lite han har utretta, før han får sovne i fanget på dama som elsker ham, men som han aldri har stilt opp for.

Denne gangen er det fritt fram for publikum å hate hovedpersonen. Han er alt vi ikke vil være, alt vi ikke bør være og alt vi ikke ønsker å kjenne igjen i oss selv. God fornøyelse.

Omtale av Pang!