Når barn velger side i foreldrekonflikter

De fleste samlivsbrudd skjer uten store konflikter. Foreldrene finner gode løsninger til beste for barna. Men noen ganger går det galt, og i verste fall kan konfliktfylte samlivsbrudd medføre nærmest en psykisk krigstilstand mellom foreldrene hvor barna må leve i en konstant krigssone. Det tåler barn veldig dårlig, og for å mestre denne krevende situasjonen, velger de gjerne side i foreldrenes konflikter.

Den underliggende driveren når det går så langt, er ofte dyp mistillit. En mistillit som gjør at foreldrene fortolker hverandres handlinger og motiv i et urimelig negativt lys, og som gjør at de ser det de forventer å se hos hverandre. Selv om begge parter kan bidra til denne dynamikken, vil gjerne en av dem være mer mistroisk og negativ enn den andre, og gjerne også mer manipulerende og konfliktorientert. Og det er vanligvis hun eller han som lykkes med å knytte barna til seg – på en slik måte at barna velger å ta parti for de ene og vende seg mot den andre.

Det er dette som gjerne kalles for foreldrefremmedgjøring eller foreldrefiendtlighet. Fenomenet ble først beskrevet av den amerikanske psykiateren Richard Gardner på 1980-tallet, under betegnelsen «Parental Alienation Syndrome». Siden har både fenomenet og ikke minst betegnelsen vært omstridt blant fagfolk, men til tross for faglige kontroverser er det et fenomen som etter hvert er godt dokumentert gjennom et tusentalls vitenskapelige studier. Essensen er at barnet internaliserer den foretrukne forelderens fiendebilde av den andre forelderen på en slik måte at det blir avvisende eller direkte fiendtlig overfor – og i noen tilfeller også redd, den andre forelderen. En far eller mor som på ingen måte har gjort noe som kan rettferdiggjøre barnets demonisering og avvisning.

Noen ganger snakker man også om samværssabotasje. Det er når bostedsforelderen hindrer barna i å ha samvær – og gjerne også kontakt - med den andre forelderen, gjennom å nekte å overlevere barna eller gjennom mer eller mindre subtile og manipulerende måter å forhindre samvær og kontakt. Samværssabotasje forutsetter ikke at barnet selv har tatt parti for bostedsforelderen, og forekommer oftest med små barn. Etter hvert som disse barna vokser til vil de imidlertid ofte overta bostedsforelderens fiendebilde av den andre, og selv nekte samvær og kontakt. Bostedsforelderen vil da kunne gi inntrykk av at man ønsker samvær og at man har prøvd å motivere barnet til det, men at det ikke nytter.

Slike saker er imidlertid komplekse, og det kan være vanskelig for dem som står rundt familiene å vite hva som egentlig ligger til grunn for at barna ikke har kontakt med sin far eller mor. For når et barn velger å avvise en av foreldrene sine i forbindelse med samlivsbrudd, kan det skyldes helt ulike årsaker. Noen ganger er det en naturlig og høyst forståelig reaksjon på at barnet har vært utsatt for omsorgssvikt eller overgrep, eller at den avviste forelderen har åpenbart negative personlige egenskaper, for eksempel klare narsissistiske eller psykopatiske trekk. Andre ganger skyldes det mest av alt en dårlig personlighetsmessig match mellom den avviste forelderen og barnet, uten at det nødvendigvis har foregått noe spesielt galt eller kritikkverdig fra denne forelderens side. Men han eller hun har kanskje aldri hatt en veldig nær relasjon til sitt barn, og da er det stor sjanse for at barnet tar parti for den andre ved et eventuelt samlivsbrudd. Særlig hvis det er store konflikter mellom foreldrene. Med tiden vil dette kunne føre til mye såre følelser hos begge parter, og eventuelt også til at barnet etter hvert distanserer seg fra denne forelderen. Andre ganger igjen, skyldes avvisningen at det har fått utvikle seg en uheldig allianse mellom barnet og den ene forelderen, mot den andre – altså at barnet er blitt fremmedgjort eller fiendtliggjort overfor sin mor eller far.

I forbindelse med slike saker vil omgivelsene – både slekt og venner, men også fagfolk – ofte ha en tendens til å forsterke og sementere motsetningene. Dersom det er foreldrefremmedgjøring som egentlig utspiller seg, ville det imidlertid være bedre for barnet om man heller kunne prøve å bidra til å motvirke mistilliten mellom foreldrene.

Men hvordan kan de som står rundt familiene vite hva som egentlig ligger til grunn for barnets avvisning av sin mor eller far? Finnes det noen holdepunkter de kan se etter? Ja, det er noen tommelfingerregler som kan gi indikasjoner på om barnet har vært utsatt for noe som rettferdiggjør avvisningen, eller om det tvert imot er offer for foreldrefremmedgjøring:

Hvis barnet er avvisende ikke bare til den utstøtte forelderen, men også til hele slekten og alle venner og bekjente på hans eller hennes side, er det grunn til å være skeptisk. For barn som har vært utsatt for reelle krenkelser eller overgrep fra en av sine foreldre, har som regel mye mindre tendens til å generalisere sitt sinne til andre enn den som har utøvet krenkelsene. På samme måte er det grunn til å være på vakt hvis barnet mangler enhver form for empati med den avviste forelderen. For de som virkelig har grunn til å avvise en mor eller far, har vanligvis mye ambivalente følelser overfor han eller henne. De føler seg sviktet og krenket, men de vil som regel også kjenne på såre og kjærlige følelser, og ofte også et behov for å beskytte overgriperen. Dersom barnet har en litt utvendig eller lite overbevisende begrunnelse for sin avvisning, er det også grunn til å være kritisk. For barn som virkelig har hatt negative opplevelser med en av foreldrene, vil vanligvis kunne begrunne behovet for å ikke ha kontakt på en måte som fremstår som mye mer naturlig og reell. De vil dessuten som regel være lite villig til å snakke om det de har vært utsatt for, og deler gjerne sine erfaringer bare med de aller nærmeste. Barn som er offer for foreldrefremmedgjøring er derimot mer enn villig til å fortelle om hvor ille faren eller moren er, til alle og enhver som vil høre på anklagene og bebreidelsene.

Hvis ett eller flere av disse holdepunktene foreligger, og det i tillegg har vært en nær relasjon mellom barnet og den avviste forelderen forut for samlivsbruddet, er det god grunn til å anta at det foreligger foreldrefremmedgjøring. Å utelukke en slik forklaring er i alle fall ikke å ta barnas behov på alvor.

Foreldre som skiller lag har altså et stort ansvar for å unngå å sette barna i en svært krevende og uholdbar lojalitetskonflikt. Men også alle dem som står rundt familiene, bør være oppmerksomme på faren for å gi næring til konflikter som kan være svært skadelige for barna. Et samlivsbrudd vil uansett være utfordrende, og det barna mest av alt trenger i den forbindelse er at de voksne klarer å skille mellom parforholdet – som er avsluttet, og foreldreforholdet - som skal fortsette. De trenger også å oppleve støtte og forståelse både fra mor og far, selv om foreldrene kanskje har et anstrengt forhold seg imellom. Og ikke minst trenger de å oppleve at foreldrene kan forholde seg korrekt og konstruktivt overfor hverandre, uansett hva som var bakgrunnen for og omstendighetene rundt bruddet. Når foreldrene lykkes med det, går det som regel bra med barna.