«Vi trenger alle noen, eller hverandre, men vi trenger aldri én spesifikk» sier Astrid i «I vårt sted». Med det slår hun fast et av vår tids mantra: Dropp den vennen som stjeler energien din og finn en annen. Relasjonen har ingen verdi i seg selv, kun som et middel for å sikre sosial posisjon, for å ha noen å speile oss i, og for å holde ensomhet og skammen over å være alene, på avstand.
«Vi trenger alle noen, eller hverandre, men vi trenger aldri én spesifikk» sier Astrid i «I vårt sted». Med det slår hun fast et av vår tids mantra: Dropp den vennen som stjeler energien din og finn en annen. Relasjonen har ingen verdi i seg selv, kun som et middel for å sikre sosial posisjon, for å ha noen å speile oss i, og for å holde ensomhet og skammen over å være alene, på avstand.
Som barn har vi behov for å være ønsket og elsket av foreldrene våre. Når vi tviler på kjærligheten deres, kan vi bruke hele livet på å iscenesette den intense nærheten som skulle vært der, men som aldri var. Det barnlige raseriet mot den forelderen som sviktet oss en gang for lenge siden utageres overfor for de som er våre nærmeste i dag.
Å la et annet menneske bli betydningsfullt, er å risikere å bli såret, avvist og forlatt. Det andre mennesket har private tanker og følelser som ikke kan eies og kontrolleres. Du har noe i ditt sinn jeg ikke er en del av. Det er en smertefull innsikt.
Ensomhet er vondt, men enkelt: Jeg kan ikke avvises, for jeg har ingen som elsker meg. Tosomhet er både godt og lett: Jeg er bare din, og du er bare min. Men tosomheten varer sjelden lenge, for vi har alle behov for selvstendighet og autonomi. Selv om jeg er din, vil jeg også være bare meg. Dessuten har de fleste av oss behov for mer enn tosomheten: Vi vil ha flere relasjoner eller interesser, vi tenker tanker vi ikke vil at den andre skal vite om. Jeg har noe i mitt liv du ikke er en del av.
Når tosomheten forstyrres av dette tredje, enten det er den andres tanker eller det er en venn, partner eller barn, oppstår et triangel. Triangelet er gjennomgående i «I vårt sted» der den tredje hele tiden er en trussel mot tosomheten: Det er den tredje kvinnen som bryter inn i vennskapet mellom de to, det er kjæresten som bryter inn mellom en kvinne og hennes sønn og det er svigerinnen som bryter inn mellom bror og søster.
Å tåle den tredje er å akseptere at vi ikke eier hverandre. Slik det lille barnet erfarer at mor fortsatt elsker det, selv om mor også er glad i far. I begynnelsen er det bare de to: mor og barn, i sin egen lille boble. Men etter hvert vender mor oppmerksomheten ut mot verden igjen. Det kan være mot mors partner, et søsken eller bare det at mor er interessert i noe utenfor barnet. Det er en krise for barnet. Men det er en nødvendig krise. Dersom krisen løses på en god måte, erfarer barnet at det er trygt selv om tosomheten forstyrres. Mor og far har noe sammen, som jeg ikke er en del av. Jeg og mor har noe far står utenfor. Far og jeg har noe som bare er vårt.
Å slippe den tredje inn, er å gi den andre frihet, og å stole på at båndet tåler at man ikke er den eneste ene. Det krever tillit til at relasjonen ikke er instrumentell. For hvis jeg tror at jeg er utbyttbar for deg, står relasjonen vår hele tiden på spill. Jeg får behov for konstant bekreftelse, og ser den tredje som en rival. Skal jeg tillate deg å ha dine egne tanker, følelser og relasjoner, dine egne lengsler, behov og begjær, må jeg tro at det virkelig er meg du er glad i. Og jeg må føle det samme for deg: Jeg bytter deg ikke ut, selv om du irriterer og frustrerer meg iblant og ikke alltid gir meg det jeg ønsker meg. Jeg må ikke eie deg fullt og helt, du kan ha andre venner enn meg. Men jeg slipper ikke taket i deg: For alle trenger noen, og jeg trenger akkurat deg.