Har du noen gang blitt adoptert av en gorilla? Eller plutselig fått ansvaret for en niåring som er livredd for at du skal spise henne? Selv om du ikke har opplevd akkurat dette, er det stor sannsynlighet for at du kommer til å kjenne deg igjen i forestillingen Apestjernen, som er basert på Frida Nilssons bok med samme navn.
Har du noen gang blitt adoptert av en gorilla? Eller plutselig fått ansvaret for en niåring som er livredd for at du skal spise henne? Selv om du ikke har opplevd akkurat dette, er det stor sannsynlighet for at du kommer til å kjenne deg igjen i forestillingen Apestjernen, som er basert på Frida Nilssons bok med samme navn.
Apestjernen handler om halsbrekkende bilturer, kjærlighet til bøker, en tvilsom skrothandel, Tord i kommunen som bare tenker på penger og Gerd på barnehjemmet som bare tenker på vasking. Men forestillingen handler også om å være redd, om å være flau, om å være trygg og om å være seg selv. Og ikke minst handler den om familien. Familien vi har, familien vi lengter etter, familien slik vi skulle ønske den var.
For hvordan ser en familie ut, egentlig? Det kan være et par voksne. Eller bare én. Noen unger, eller ingen i det hele tatt. Eller kanskje det kryr av tause tenåringer, skrikende babyer, flytteklare halvvoksne, rampete barnehageunger og slitne skolebarn. Av og til kommer det en golden retriever eller en undulat på toppen av det hele.
Familier kan sannelig være satt sammen på alle mulige måter. Og som barn har man ikke særlig mye man skulle ha sagt når det kommer til hvordan familien skal se ut. Ikke bare er det sånn at man ikke velger foreldrene sine. Foreldre har også en tilbøyelighet til å ta valg på vegne av hele familien. Småsøsken kommer til, det flyttes ut og flyttes fra, tanter, onkler og søskenbarn besøkes i hytt og pine eller forsvinner helt ut av livet. Det sies nei til ponni i hagen, men kanskje ja til hamster. Som barn må man mange ganger bare bli med på denne, ofte litt vinglete, familiereisen.
De fleste barn har nok en eller annen gang fantasert om å være en del av en annen familie. Tenkt tanken på at det en dag banker på døren, og at ens egentlige foreldre står der for å hente en. Fantasier som kan være fylt av både lengsel og gru. Og kanskje strekker man som barn noen ganger haken over vinduskarmen og skuler inn gjennom vinduene i huset på den andre siden av gaten. Der familiene virker villere, tryggere, stillere, morsommere eller mer vanlige. Der de har fine samtaler, en koselig hems og Nintendo Switch 2.
De voksne, familielivets kapteiner, skuler ikke de også? Jo, det gjør de nok. Vi lever i skulingens og sammenligningens tidsalder. Mye som for ikke så lenge siden ikke var lov når det gjelder familie, er fullt lov i dag. Man kan bli sammen med hvem man vil, man kan få barn med hvem man vil, og man kan skille seg igjen. Men likevel, eller kanskje nettopp derfor, skuler vi lengselsfullt, dømmende, misunnelig og drømmende. Vi skuler fremover og bakover. For livet blir ikke alltid slik man hadde tenkt seg, og det blir virkelig ikke familien heller.
Noen ganger ser vi på familiemedlemmene våre og ønsker oss noen som var litt mindre flaue, snakket litt mer, var litt mindre hårete, viste oftere at de var glade i oss eller ikke alltid lagde det samme til middag. Familien støter, gnager, sklir og faller mot hverandre.
Her kan Gorillaen ta oss imot med sine sterke, hårete armer, og vi kan la Jonnas mot smitte over på oss. Så kan vi ta med oss Gorillaens og Jonnas urokkelige tro på at den store familiereisen kan se ut på alle mulige måter, så lenge aksepten for hverandres ulikheter får være våre ledestjerner.