Han hadde vært borte lenge, veldig lenge. Men en vakker dag i åpningen av Ekko av en venn, den femte romanen om Elling, sitter han på toget på vei mot hovedstaden med siste del av livet foran seg. En klassisk litterær åpning. Slik har både Ask Burlefot og Arild Asnes (hos Mykle og Solstad) før ankommet hovedstaden, fulle av forventninger til sitt nye liv.
Han hadde vært borte lenge, veldig lenge. Men en vakker dag i åpningen av Ekko av en venn, den femte romanen om Elling, sitter han på toget på vei mot hovedstaden med siste del av livet foran seg. En klassisk litterær åpning. Slik har både Ask Burlefot og Arild Asnes (hos Mykle og Solstad) før ankommet hovedstaden, fulle av forventninger til sitt nye liv.
Men for Elling går det ikke som i litteraturhistorien. Han må bytte i Drammen og ankommer Oslo ... med buss for tog! Han har fått husleiekontrakt hos en enkefrue på Grefsen, og i kjelleretasjen hennes er Elling klar for den siste fasen av livet. Her skal han senke skuldrene og oppriktig forsøke å bli en del av fellesskapet.
«Jeg ville sende ham inn i en tilstand av tilfredshet og hverdagslig lykke», sa Ingvar Ambjørnsen i Ønsk meg heller god tur, samtaleboka vi laget i 2023: «Det er en helt annen ro over ham i dette bindet, sammenlignet med hvordan den forrige boka sluttet tjue år tidligere, den var jo rene Stephen King, der kunne alt gått helt gærent. Mens her er han egentlig ganske tilfreds. Jeg syntes det ville være galt å begynne å herje med ham igjen.»
Elling er fortsatt nevrotisk, men tvangstankene tar ikke lenger overhånd, og han er langt fra psykotisk som i bok nummer én og fire. Han takler sin ensomhet, men vil så gjerne «hjem til menneskene». Og på gode dager føler han seg riktig så hjemme der oppe på Grefsen, da lovpriser han tilværelsen med hamsunsk inderlighet: «Jeg takker alt og alle som er til i verden, og verden som tar alt og alle opp i seg. Jeg går langs de stille villaveiene med en ellevill jubel i meg. Alt er med ett så storslagent! Har jeg det ikke godt? Går jeg ikke her og har det vidunderlig?»
I Ekko av en venn er det internettet som bringer Elling i kontakt med omverdenen. Han er jo et skrivende menneske, så han begynner å blogge. Et perfekt medium for en som sitter mye alene. Det er skummelt i starten, men også spennende når andre melder seg på i kommentarfeltet til matbloggen hans: «Gastrobaronen». Her skriver han om norsk mat fra gamle dager, fiskepudding med reker, lever i fløtesaus, makrell i tomat.
Ellings verden er ikke stor, det er supermarkedet og trikken, biblioteket og venteværelset hos legen. Der kan han sitte selv om han ikke har time, for å «være i verden». Han våger seg etter hvert ut på kafé nede i byen, og nyter en viss respekt i det litterære undergrunnsmiljøet på Svanen bok & café når de unge hipsterne der forstår at Elling en gang var venn med den avdøde kultpoeten Alfons Jørgensen.
Ikke alt dette er med i forstillingen, den konsentrerer seg om Ellings første dager i sitt nye hjem: «Her skal jeg drømme mine siste drømmer. Her inne hviler de siste, ukjente kapitler i mitt liv.»
Han ser først for seg at hans livsoppgave er å holde den sosialdemokratiske flammen levende ved å fullføre sitt store arkivarbeid om Gro Harlem Brundtland ... «Hva ville Elling ha gjort?» spurte Mímir Kristjánsson i samme ånd i en ganske fersk artikkel. «Kan Elling gi oss svaret på Arbeiderpartiets krise?» Elling ser seg jo selv som Arbeiderpartiets mest trofaste støttespiller, ja, en som faktisk skal «redde sosialdemokratiet».
I teaterforestillingen minner han seg selv og publikum om noen politiske kjernesaker, konkretisert i Gros nyttårstaler fra tiden rundt 1990: «Det skal være bruk for alle ... Vi har lov til å vente at alle er med. Vi kan stille større krav, både til oss selv og til andre ... Det å være i virksomhet og bruke sine evner og krefter er viktig for oss alle.»
Dette er langt fra floskler, og først når Elling forstår at det er bruk for ham, i hans nærmiljø, finner han en ny trygghet. Hans grandiose planer om å være Gros arkivar må da vike for en nyvunnet erfaring: Det er ikke bare Elling som er avhengig av andre mennesker, men andre behøver også hans innsats og tiltakslyst, hans råd og forståelse. Når dette demrer for ham, friskner Elling til fra det Gro Harlem Brundtland kalte «vår nye folkesykdom»: Ensomheten.
Alf van der Hagen var ansvarlig redaktør i Morgenbladet fra 2003 til 2012 og har tidligere redaktørbakgrunn fra De norske Bokklubbene, NRK og Vagant. Han debuterte i 1993 med boken Dialoger og har senere utgitt femten bøker, blant annet Dag Solstad. Uskrevne memoarer (Kritikerprisen 2013), Ønsk meg heller god tur. Samtaler med Ingvar Ambjørnsen (2023) og Litterære løft. Ti nye forfattersamtaler (2024).