"Artig at dere spør", sa jeg. "Det stykket har jeg sett." Det skjedde i 2013, på Fringe-festivalen i Edinburgh. I den inkarnasjonen var Kollaps i kulissene fortsatt en enakter som varte i en time og ble fremført av et ensemble med en snittalder på nitten.
"Artig at dere spør", sa jeg. "Det stykket har jeg sett." Det skjedde i 2013, på Fringe-festivalen i Edinburgh. I den inkarnasjonen var Kollaps i kulissene fortsatt en enakter som varte i en time og ble fremført av et ensemble med en snittalder på nitten.
Siden den gang, for nå var det altså allerede blitt 2016, hadde de unge dramastudentene gjort profesjonelle av seg. Tullestykket hadde blitt utvidet med en akt og scenebildet med en etasje, og da Riksteatret spurte om jeg ville oversette manus, gikk The Play That Goes Wrong på sitt tredje år i Londons West End. Jeg var selvfølgelig jekselknasende misunnelig på de unge britene. Ikke bare var de unge, de badet i krimklisjéer og teaterlek, og de hadde klart å lage en huiende morsom oppsetning som trakk folk som Black Friday.
I originalteksten opplever man Cornley Polytechnic Drama Societys oppsetning av det lett mosegrodde kriminalmysteriet Murder at Haversham Manor. Hos oss er studentteatret blitt til Skorpen Dramatiske Selskab, en gruppe med en lang historie preget av inkompetanse og uflaks. Det ikke-profesjonelle teatret kjenner jeg fra tre fine år (1976–1979) som skuespiller i Grimstad TeaterVerksted for Amatører. Det er derfor Kollaps i kulissene treffer meg. Det kaller fram minner om da GTVfA var på turné og fremførte Musefellen i gymsalen på Gjerstad skole, og jeg midtveis i første akt plutselig sto med en del av en sofa i hånden.
Når selveste Riksteatret – i vår versjon – har valgt å samarbeide med Skorpens amatører, er det etter pålegg fra Kulturdepartementet om å kutte utgifter, samarbeide med private krefter og stimulere de frivillige organisasjonene. For øvrig har mye av oversetterinnsatsen gått ut på å overføre den overklassekrøkkete krimtonen fra stykket-i-stykket til en norsk språkføring som er gammelmodig, spillbar og passe dårlig.
Som den engelske forfatteren G. K. Chesterton skrev, og dette oversetter jeg av prinsipp ikke: "If a thing is worth doing, it’s worth doing badly."
Knut Nærum