Hva er en klassiker? En klassiker må inneholde universelle verdier gyldig for mennesker enten de vandrer rundt i 16- eller 1800-talls klær. Eller for dagens mennesker, for den saks skyld. En klassiker må gjenspeile allmenne, grunnleggende psykiske funksjoner som ikke er tidsbestemt, sier Bibbi Moslet, dramaturgen som begynte arbeidet med å bearbeide kveldens klassiker for et år siden. Oppfordringen kom fra Stein Winge. Han setter nå opp «Vildanden» for tredje gang. Først i Los Angeles, siden på Nationaltheatret.

Men det er nå over tyve år siden, sier han. - I dag vil jeg nå frem til dagens unge og til familiene deres. Noen sier at klassikerne må spilles slik de ble tenkt og skrevet. Men hva vet vi egentlig om det? Når vi nå velger å spille klassikere, må vi se dem i lys av vår egen tid - på samme måte som de engang ble skrevet i lyset av sin tid.

Hvor i Ibsens 129 år gamle mesterverk setter dere i dag lysstrålen? På Hedvig, sier dramaturg Moslet. - Ibsen har skrevet vidunderlige kvinneskikkelser, men hadde nok ikke samme sikre hånd med barneskikkelsene. Kanskje fordi hans samtid hadde et annet syn på barn enn vi har. Vanligvis står sannhetsfantasten Greger og mannebarnet Hjalmar Ekdal i fokus. Hedvig, som er offeret, har man holdt mer i bakgrunnen. Og slik var kanskje barnets rolle i 1884. Dagens 14-åringer er på en helt annen måter en aktiv deltager i familien.

I dag er det også en annen åpenhet omkring dysfunksjonelle familier, og det må man kunne si familien Ekdal er. De eneste som lever i åpenhet og sannhet er paradoksalt nok Fru Sørby og grosserer Werle. Gina og Hjalmar lever bak slør av løgner og usagte sannheter. Dette er like aktuelt i dag, påpeker regissør Stein Winge. «Vildanden» er et rystende eksempel på hva løgn og unnfallenhet kan lede til av katastrofer, sier Bibbi Moslet.

Stykket forteller også hvordan sannhet avslørt på feil tidspunkt og av feil person kan være katastrofal, skyter Stein Winge inn.

En annen person som er ny i denne bearbeidelsen, er gamle Ekdal? Hos Ibsen er han når sant skal sies en ganske grå figur som er der mest for å gi bakgrunn for familien Ekdals sosiale fall. Men han vet at han har lidd urett og bærer på et sinne og ønske om rettferdighet. Det har vi villet løfte frem. Han er dessuten en gammel mann som kan bære med seg skygger av demens - eller kanskje han bruker sløvheten som røkteppe for å verne om sitt privatliv, antyder Bibbi Moslet.

Hvordan starter du arbeidet med en slik bearbeidelse? Med å lese. Min lesning har avgjort hvordan resultetet skal bli. Først fokuserer jeg på at innholdet er så allment at løsningen ikke behøver være ultramoderne, men hører hjemme i vår samtid. Siden er det å ta bort alt som ikke behøves for å komme inn til kjernen. Men den må ikke berøres, for uten kjerne er det ingenting igjen, forteller dramaturgen.

Vårt mål er å fortelle historien om en familie publikum kan identifisere seg med i dag, sier Stein Winge.

Hvilke valg må du ta, du som er regissør? Mange valg er tatt i løpet av de mange samtalene med Bibbi mens hun skrev. Siden er ensemble et viktig valg. Når en regissør har sine tanker om hvordan stykket kan løses, er det viktig å finne skuespillere som kan realisere ideene. Det har jeg fått. Dette er en faglig dyktig, lekelysten og lite selvhøytidelig gruppe skuespillere, sier Winge.

Dere vil åpne en 129 år gammel familiehistorie for dagen publikum. Men Stein Winge, du debuterte som skuespiller i 1972 og har regissert mer enn 150 opera- og teaterforestillinger og nærmer deg klassikerstatus selv. Har publikum forandret seg  i løpet av disse årene? For første gang i løpet av samtalen leter Winge etter svar.

- Mja...jo..sier han. Men er straks sikker: Det har de. Publikum i dag er mer «sulten» på stoff. De fyller for eksempel salen for å høre en monolog av Platon. De er mer tolerante og de oppfatter skiftninger raskere. Kanskje er stort og stadig utvidet tilbud i billedmedia, film og fjernsyn, gjort sitt til både toleranse og kjapp oppfatting av sceneskift.

Så publikum vil akseptere at dere fritt tukler med mester Ibsens ord? Man vinner noen og taper noen. Slik er det. Og valget er publikums rett, sier Bibbi Moslet.