En nyskrevet julefortelling for voksne er ikke hverdagskost. – Dette er i hvert fall noe jeg ikke har sett før, og noe vi er stolt over å ha fått til, sier regissør og manusforfatter for "Drømmen om en hvit jul" Yngve Sundvor.
En nyskrevet julefortelling for voksne er ikke hverdagskost. – Dette er i hvert fall noe jeg ikke har sett før, og noe vi er stolt over å ha fått til, sier regissør og manusforfatter for "Drømmen om en hvit jul" Yngve Sundvor.
Han kan by på en forestilling med mange lag, og som i en god julebuffé, er det noe for enhver.
–Vi prøver å lage et kjempedigert kakestykke med alle ingredienser - bittert og søtt, sunt og usunt - selvfølgelig toppet med masse glasur. Og midt i kakestykket skal det være et eller annet sant og tenksomt som du kan reflektere rundt, sier Sundvor.
I «Drømmen om en hvit jul» møter vi en familie; en gammel mor og to sønner. En pent kledd herremann kommer på besøk. Han påstår å komme fra firmaet Nicolas, Nicolas, Nicolas og sønn.
Og han kommer ikke tomhendt. Med seg har han en kasse fylt med den fineste årgangsvin.
Ved hjelp av vinen forflytter vi oss i tid, og hver årgang som drikkes gir oss nye biter av familiens historie.
Hvordan i all verden kom idéen fra om å bruke vinen på den måten?
–Først tenkte jeg bare å lage et stykke om vin, men fikk det ikke til, og da koblet jeg det inn i dette julestykket som blant annet en måte å forflytte seg i tid på. Vin er jo en magisk og nesten religiøs størrelse – og ikke minst, i vinen finnes sannheten. I alle fall mente romerne det: «In vino veritas».
Og det skal selvfølgelig ikke sprettes en hvilken som helst flaske vin i dette stykket. Før man vet ordet av det kan man havne i Det ville vesten framfor i sin egen barndom...
Og i beste Sundvor-stil er det hele krydret med mye svart humor, ispedd en god porsjon galskap.
–Det er klart det er spisset. Dette er for voksne. Og selv om det er svart humor, så prøver vi jo å snakke om noe fornuftig oppi det hele uten å moralisere. Jeg håper at for en voksen generasjon kan dette bli et pusterom i en travel tid, et lite møte der vi kan få lov å være nettopp det, - voksne, på våre egne premisser. Jeg tror ikke noen blir støtt av dette.
Det hele er også krydret med slagere fra flere årtier. For en god juleforestilling må selvfølgelig ha sang. Det hører med. Statsteatret har derfor denne gangen fått med seg Lena Kristin Ellingsen, som ikke bare er en god skuespiller, men også har en praktfull stemme.
Hun spiller moren, både som gammel og ung.
–Vi blir kjent med en mor som sto på vippen til en stor karriere som sanger bare for å oppdage at hun var gravid. Livet tar så mange vendinger, sier Sundvor.
Han hørte gjennom et utall sanger før han landet på dem som er med i forestillingen.
–Sangene skal jo stemme med situasjonen, med tida og gjerne ha noe med jul å gjøre, i hvert fall stort sett.
At vi bringes tilbake i tid vises også i kostymer og frisyrer, da stort sett i morens. Og det er ikke spart på farger eller krøller. Her er det nok mange som vil kjenne seg igjen.
–Jeg tror at vi voksne trenger vår egen julefortelling like så mye som barn trenger sin. Det har i hvert fall jeg ønsket meg.
Et stykke som inneholder magi, eventyr, håp, sang, sentimentalitet og et snev av sannhet uten å moralisere.
Er det også en forestilling om å gruglede seg til jul?
–Det kommer an på den som ser. Det er like mange julehistorier som det er folk. Mitt håp er at hver enkelt skal finne rom for sine tanker i denne forestillingen. Det være seg gode eller mindre gode minner, enten man gruer eller gleder seg.