Kjære publikum
Emily Brontës roman Wuthering Heights er blitt stående som en av verdenslitteraturens mest kjente titler. Her er det ingen helter. Bare mennesker. Drevet av fortvilelse, hevngjerrighet og sjalusi. Og av naturens destruktive, stormfulle krefter.
Jeg vet ikke hva det er med denne romanen som treffer vår tid, men plutselig er den aktuell som teater på scener over hele Europa. Det er også laget en film om Emily Brontë og tiden før hun skrev Stormfulle høyder. Kanskje er det slik at romanen treffer noe dypt menneskelig i oss. Noe vi alle har et snev av, om vi ikke liker å innrømme det.
I et forord til en av utgivelsene av romanen skriver Virginia Woolf: «Det er denne antydningen om en kraft som ligger under alle menneskelige fenomener og løfter dem opp til noe større, som gjør boken til en kjempe blant andre romaner.»
Riksteatrets oppsetning er en leken, fysisk, uttrykksfull og musikalsk forestilling som viser hva som skjer når stormene raser både utenfor og inni oss. Bli med inn i vårt mørke og forblåste teaterunivers.
Velkommen skal du være,
Arne Nøst, Riksteatret
Stormfull kjærlighet
Noen navn har bitt seg fast i litteraturhistorien. Heathcliff er ett av dem. Catherines store kjærlighet i Emily Brontës Stormfulle høyder, han hun aldri slutter å elske, men ikke gifter seg med. Et valg som straffer seg og får store konsekvenser.
Journalist Trine Andersen møtte hovedrolleinnhaverne og regissør på prøver.
Stormfulle høyder (Wuthering Heights) omtales som en av tidenes største kjærlighetsfortellinger.
Romanen kom ut 1847, og var Emily Brontës (1818-1848) eneste bok. Som hedene som omga henne hjemme i Yorkshire, har Emily Brontë gjort Heathcliff mørk, mystisk og farlig. Heathcliff er den som skiller seg ut. Han er den fremmede. Cathrines far tar ham med seg hjem til Wuthering Heights etter å ha funnet den foreldreløse gutten på gata i Liverpool. Han og Cathrine finner sammen, mens han fra første stund hates av Catherines bror Hindley.
I Riksteatrets oppsetning spilles Heathcliff av Ravdeep Singh Bajwa.
– Heathcliff er en kraftpakke, en urkraft. Alt går fra null til hundre for ham. Han forstår etter hvert hvor annerledes han er og da blir det et «alle mot meg». Min tolkning er at den eneste gangen han har fred og ro er når han er sammen med Catherine, men da går jo alt rundt ham i stykker hver eneste gang. Han er ikke ond med vilje.
Bajwa er imponert over hvor mange lag det er i Brontës bok.
– Alle har sin tolkning av hva den handler om. Jeg tror folk vil kjenne seg igjen i denne historien. Vi jager jo alltid etter ting vi ikke kan få.
Cathrine velger bort Heathcliff for det trygge. Hun gifter seg med den rike, kjekke nabogutten Edgar.
– Noe av det som er fint med historien er at det ikke er noen helter. Det er så stygt alt sammen, men det er så menneskelig. Det er ikke den polerte kjærlighetshistorien, sier Emma Bones, som spiller Catherine.
Hun er nysgjerrig på Emily Brontë.
– Jeg lurer virkelig på hva vi ikke vet om Emily Brontë. Det er egentlig helt vilt det hun har klart å skrive. Vi vet jo så lite om henne. Vi vet jo ikke om hun hadde et kjærlighetsliv. Det er helt sykt hvis hun ikke har hatt det, sånn som hun skriver.
Riksteatrets oppsetning er tro mot Emily Brontës tekst. Noe er selvfølgelig kuttet og annet er lagt til, men teksten er i stor grad hentet rett fra boka.
– Emily Brontë utforsker de mørke sidene i menneskesinnet, krefter jeg tror hun selv også kjempet med. Det er mørke krefter som river og sliter i alle karakterene. Det er en kamp mellom naturen og kulturen, mellom alle de tingene vi tror vi skal og må og vil og burde, og alle de tingene vi gjør på tross av oss selv. Det føles evig aktuelt, sier regissør Rebekka Nilsson.
Hun har selv, sammen med Florian Hellwig, dramatisert romanen, og har valgt å konsentrere seg om den første delen, kjærlighetshistorien mellom Heathcliff og Catherine. I romanen lar Brontë historien gå videre til neste generasjon.
– Det er i den første delen av boka det nære menneskelige dramaet foregår, og som er kilden til det som skjer senere. Det er denne delen som fascinerer mest, så vi har valgt å zoome inn på den. Hvis ikke hadde det da også blitt en maraton av en forestilling, sier Nilsson.
Sceneuttrykket er moderne, lekent og tidløst. Kostymene er fargerike.
– Vi leter etter humor og forsøker å gi et lite skråblikk på det hele, sier Nilsson.
Men hvordan få den mektige naturen, de sterke naturkreftene som er så viktige i boka, inn på scenen? Skal en på turné er det jo ikke bare å ta med seg et lass med jord en kan hive inn på scenegulvet.
Men et tomt scenerom kan omskapes til alt. Lys og røyk kan skape magi. Plast kan bli en fysisk motstand skuespillerne må kjempe mot, og på den måten også speile eller representere viddene, naturen og regnet.
Her skjules ikke teknikken. Publikum blir medskapende og må være med på å lage bildene i eget hode.
Musikken er også viktig. 95 prosent av musikken er nykomponert til forestillingen, signert islandske Matthias Sigurdsson.
Jeg ville fornedre meg hvis jeg giftet meg med Heathcliff nå, så han skal aldri få vite hvor høyt jeg elsker ham; og ikke fordi han er kjekk, Nelly, men fordi han er mer meg selv enn jeg selv er. Hva våre sjeler enn er laget av, er hans og min den samme, og Lintons er like forskjellig fra våre som en månestråle og et lyn, eller som is og ild.
Cathy til Nelly
Begjærets plutselige desperasjon
Om Emily Brontës Wuthering Heights
Av Tone Selboe, professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo
Emily Brontë var den midterste av tre søstre som alle ble forfattere, og som alle døde tidlig. Emily døde bare 30 år gammel, i 1848, året etter at hennes berømte roman Wuthering Heights (Stormfulle høyder) nådde leserne. De tre Brontë-søstrene – Charlotte, Emily og Anne – levde isolert på en prestegård i Yorkshire, uten kontakt med tidens litterære og kulturelle miljø, og var helt avhengige av hverandre når det gjaldt studier og bøker. Sammen utga de i 1846 en diktsamling under pseudonymet Currer, Ellis og Acton Bell, og året etter kom de med hver sin roman, fortsatt under pseudonym. Søstrene visste at mannlige navn ga beskyttelse mot de fordommene som var forbundet med skrivende kvinner. «The weapon of personality» kunne bli brukt både som nedlatende kritikk og overflatisk smiger.
Til tross for den beskyttelsen som lå i pseudonymet, er Charlotte i et forord til en nyutgave av Wuthering Heights i 1850 opptatt av hvordan samtidens anmeldere miskjente og avviste romanen som vill, forvirret, usammenhengende og usannsynlig. Hun unnskylder den med å si at «den var spunnet i et vilt verksted, med enkle redskaper, av hjemmelaget materiale». Ordene bidrar nok heller til å svekke enn til å styrke romanens nyskapende teknikk og oppsiktsvekkende erotiske ærlighet, men sier samtidig noe om hvilken motstand den møtte.
Wuthering Heights starter med at forfatteren Lockwood kommer til Yorkshire for å leie gården Thrushcross Grange, og oppsøker eieren Heathcliff som bor på nabogården Wuthering Heights. På grunn av uvær må han overnatte på gården, og i løpet av natten blir han hjemsøkt av et spøkelse, og han leser noen dagboksnotater av en kvinne ved navn Catherine. Da han er vel tilbake på Trushcross Grange, begynner husholdersken Nelly Dean sin lange beretning – som utgjør romanens hovedhistorie.
Jeg vil at du skal være klar over at jeg vet at du har behandlet meg som en hund! Hører du hva jeg sier? Som en hund. Og hvis du innbiller deg at jeg ikke forstår det så er du en idiot – og hvis du tror at du kan gjøre det godt igjen med noen søte ord så er du sinnssyk – og hvis du tenker at jeg kommer til å lide i stillhet og ikke hevne meg, så skal jeg motbevise deg.
Heathcliff
Stormfulle høyder er store følelser og mye vær. Dette vil vi at skal gjenspeiles i kostymene, de er fulle av gleder, sorger, forelskelse og ikke minst den utmattende, intense kjærligheten. Tidene forandrer seg, men menneskene i Emily Brontës roman ligner oss.
Katja Ebbel, Scenograf- og kostymedesigner
Wuthering Heights
Av Virginia Woolf. Oversatt av Jan Chr Næss.
Det ligger i sakens natur at en boks mening er vanskelig å gripe, ettersom den så ofte består av noe helt annet enn det som skjer og blir sagt, men heller av forbindelser forfatteren ser mellom ting som i seg selv er ulike. Dette gjelder i enda større grad når forfatteren, slik tilfellet er med søstrene Brontë, skriver poetisk, slik at meningen ligger i selve språket og mer er en sinnsstemning enn en bestemt observasjon.
Wuthering Heights er en vanskeligere bok å begripe enn Jane Eyre, fordi Emily var en større poet enn Charlotte. Charlottes skrift uttrykker i elegante, storslagne og lidenskapelige vendinger at «jeg elsker», «jeg hater», «jeg lider». Hennes erfaringer er riktignok mer intense enn våre, men likevel sammenliknbare med dem. I Wuthering Heights er det imidlertid ikke noe «jeg». Det er ingen guvernanter. Det er ingen arbeidsgivere. Det er kjærlighet, men den er ikke kjærligheten mellom menn og kvinner. Emily var fylt av en større idé.
Impulsen som drev henne til å skape, var ikke egen lidelse eller egne skader. Hennes syn på verden var at den var kløyvd og i enorm uorden, og hun følte at hun selv besatt evnen til å forene den i en bok. Til tross for at hun ikke fullt ut lykkes, er hennes enorme ambisjon merkbar gjennom hele boken, et storslagent forsøk på å la noe mer komme ut av munnen på karakterene enn bare «jeg elsker» eller «jeg hater», og heller «vi, menneskeheten» og «dere, de evige krefter ...», men utsagnet forblir jo ufullstendig.
Det er ikke så rart, det som faktisk er bemerkelsesverdig er at hun i det hele tatt klarer å få oss til å føle hva hun ønsket å si. Det siver frem i de halvartikulerte ordene til Catherine Earnshaw: «Hvis alt annet gikk til grunne, men han levet videre, da ville jeg fremdeles fortsette å eksistere. Og hvis alt annet levet videre, mens han ble utslettet, da ville universet bli et veldig, fremmed tomrom: Jeg ville ikke føle meg som en del av det.» Det bryter om og om igjen frem i nærvær av de døde. «Jeg ser for meg den hvile som hverken jord eller helvete kan bryte, og jeg føler meg trygg på det hinsidiges uendelighet og skyggefrihet – den evighet som de døde er gått inn i – hvor livet ikke har noen grenser, hvor kjærligheten hersker, hvor fryden er fullkommen.» Det er denne antydningen om en kraft som ligger under alle menneskelige fenomener og løfter dem opp til noe større, som gjør boken til en kjempe blant andre romaner.
Men Emily Brontë kunne ikke nøye seg med å skrive noen lyriske strofer, utstøte et skrik, og bekjenne en tro. Det hadde hun allerede gjort i diktene sine, og det kan tenkes at diktene vil overleve romanen hennes. Men hun var romanforfatter i tillegg til poet. Hun var nødt til å påta seg en mer strevsom og mindre takknemlig oppgave. Hun var nødt til å forholde seg til det faktum at det fantes andre, prøve å begripe hvordan ytre ting hang sammen, konstruere gjenkjennelige bilder av gårdshus og bygninger og gjengi replikker som kom ut av munnen på kvinner og menn som eksisterte uavhengig av henne. Og dermed er det ikke klagesang eller lovsang som fører oss opp på disse følelsesmessige toppene, men lyden av en ung jente som gynger i en trekrone og synger gamle sanger for seg selv; synet av fjellsauer som går og beiter på torven; den lette brisen som puster i gresset. Gårdslivet i all dets absurditet og usannsynlighet blir åpenbart og lagt fram for oss.
Vi gis alle muligheter til å sammenlikne Wuthering Heights med en virkelig gård, og Heathcliff med en virkelig mann. Vi oppfordres til å spørre oss selv hvordan det kan finnes sannhet eller innsikt eller finnyanserte følelser i menn og kvinner som likner så lite på mennesker vi selv har sett? Men allerede idet vi stiller oss det spørsmålet, ser vi i Heathcliff den broren som en kvinnelig tvillingsjel kunne ha sett. Vi sier at en sånn type ikke er mulig, men likevel finnes det ingen mer levende tegnet gutt i litteraturen enn ham. Det forholder seg på samme måte med de to Catherinene, vi sier at ingen kvinner ville ha følt eller handlet slik de gjør. Og likevel er de den engelske litteraturens to mest elskelige kvinner. Det føles som om hun var i stand til å rive i stykker alt som i våre øyne kjennetegner mennesker, og så fylle disse ugjenkjennelige lysbildene med en livskraft som overgår virkeligheten. Hun besatt altså den sjeldneste av alle evner. Hun maktet å frigjøre livet fra dets avhengighet av fakta; med et par penselstrøk tegne et ansikts sjel så kropp var overflødig; snakke om vidda så vinden pep og tordenen drønnet.
Sitater er hentet fra: Emily Brontë, Stormfulle høyder, Gyldendal 1973, oversatt av Daisy Schjelderup