Noen ganger faller historiske tråder sammen på en måte som gjør at vi plutselig ser sammenhengene klarere. I år er det flere hundreårsjubilanter i figurteatrets historie ved Riksteatret. Samtidig er det nesten nøyaktig 50 år siden Riksteatrets eget dukketeater hadde sin første premiere – i Kristiansund, samme by som vi nylig vendte tilbake til med premiere på Apestjernen. Det er en anledning til å se bakover, men også til å forstå hva denne historien betyr for figurteatret i Norge i dag.
Noen ganger faller historiske tråder sammen på en måte som gjør at vi plutselig ser sammenhengene klarere. I år er det flere hundreårsjubilanter i figurteatrets historie ved Riksteatret. Samtidig er det nesten nøyaktig 50 år siden Riksteatrets eget dukketeater hadde sin første premiere – i Kristiansund, samme by som vi nylig vendte tilbake til med premiere på Apestjernen. Det er en anledning til å se bakover, men også til å forstå hva denne historien betyr for figurteatret i Norge i dag.
En av dem som tidlig så mulighetene, var Eivind Hjelmtveit. Han var teatersjef ved Riksteatret fram til 1975 - og en dukketeaterentusiast, men engasjementet hans strakte seg langt utover denne teaterformen alene. Hjelmtveit var også en viktig pådriver for etableringen av regionteatrene, ikke minst Teatret Vårt og Telemark Teater. De to sistnevnte lå i sine første år under Riksteatrets formelle ledelse. Han var med andre ord opptatt av å bygge strukturer som kunne gi teatret større plass i hele landet – og av å skape rom for nye kunstneriske uttrykk.
I august i år ville Hjelmtveit fylt 100 år. Det er verdt å minnes ham, ikke bare for det han fikk til, men også for det han satte i bevegelse.
En av satsingene hans skulle vise seg å få betydning langt inn i framtiden. I 1975 ansatte han Mona Wiig for å bygge opp et eget dukketeaterensemble ved Riksteatret, og for å etablere en utdanning for dukkespillere. Wiig brakte med seg en uvanlig og internasjonalt orientert faglig bakgrunn, med utdanning i figurteater, som det nå kalles, fra Kunstakademiet DAMU i Praha og praksis ved det anerkjente Teatrul Țăndărică i Bucuresti i Romania.
Med henne fikk Riksteatret en person som ikke bare skulle bygge opp et nytt ensemble, men også legge grunnlaget for et fagmiljø og en utdanning som skulle få betydning for norsk figurteater i flere tiår framover. Det var ingen liten oppgave. Fram til 1981 ledet hun arbeidet med to kull elever og bidro til å legge grunnlaget for en ny generasjon norske figurteaterkunstnere.
I dag er Mona Wiig fremdeles en nestor i miljøet. Med en doktorgrad i figurteater og en lang virkesbane som dukkespiller, dukkemaker, forfatter, pedagog og teaterleder har hun satt dype spor i denne scenekunstens utvikling. Hun var initiativtaker til det som den gang het Figurteaterakademiet i Fredrikstad, og har også bidratt med mye research og arbeid for Teaterfigur-galleriet; Et samarbeid med Sceneweb-arkivet som registrerer, dokumenterer og samler teaterfigurer fra norske scener fra 1945 og fram til i dag og hvor mange av Riksteatrets dukkefigurer fra opp gjennom tidene er registrert.
4. oktober 1976 gikk teppet opp for Riksteatrets dukketeater. Den aller første forestillingen, Østenfor sol og vestenfor måne, hadde premiere i Kristiansund. Forestillingen ble en stor suksess og nådde 17 000 publikummere i tre fylker. Den endte med å spille i tre sesonger og ble deretter ‘foreviget’ av NRKs barne-tv. Senere gikk turneen også helt til Romania – hjemlandet til forestillingens regissør.
Da hadde Gudrun Waadeland overtatt som teatersjef ved Riksteatret. Hun videreførte Hjelmtveits ideer og strategier, og dermed fikk det nye figurteatermiljøet mulighet til å utvikle seg videre.
At vi nå, nesten nøyaktig 50 år senere, igjen står i Kristiansund med Apestjernen, gir historien en helt egen klangbunn. Det er som om en sirkel sluttes. Men dette er ikke bare en historie om en premiere for et halvt århundre siden. Det er også historien om hvordan et fagmiljø ble bygget opp, hvordan kunnskap ble overført mellom generasjoner, og hvordan norsk figurteater ble knyttet tettere til en internasjonal kunstform i sterk utvikling.
En helt sentral skikkelse i dette arbeidet var Margareta Niculescu. Også hun ville fylt 100 år i 2026, og jubileet hennes markeres stort internasjonalt. I Romania har markeringen en særlig betydning, ikke minst fordi virket hennes nylig er blitt innlemmet i UNESCOs immaterielle kulturarv.
Niculescu regnes som en av de viktigste pionerene bak det moderne figurteatret. Hun var en visjonær kunstner, regissør, pedagog og forfatter, og hun var blant grunnleggerne av den internasjonale figurteater-organisasjonen UNIMA. Senere grunnla hun "figurteaterakademiet" ESNAM (École Nationale Supérieure des Arts de la Marionnette) i Charleville-Mézières i Frankrike – en utdanningsinstitusjon som fremdeles har stor betydning for utviklingen av nye generasjoner figurteaterkunstnere internasjonalt.
Men før dette hadde hun allerede satt dype spor i Romania. Bare 23 år gammel overtok hun som teatersjef ved Teatrul Țăndărică i Bucuresti, det samme teatret som Mona Wiig senere hadde sin praksis ved.
Det var Wiig som hentet Niculescu til Norge for å bidra til utdanningen ved Riksteatret. Dette skulle få enorm betydning for en hel generasjon norske dukkespillere. Gjennom undervisningen og det kunstneriske arbeidet hennes fikk elevene møte en internasjonal fagperson som var med på å forme selve forståelsen av hva figurteater kunne være. Hun brakte med seg kunnskap, erfaringer og impulser fra et internasjonalt miljø der dukketeatret var i ferd med å sprenge sine tradisjonelle rammer.
Det er lett å se dette som en enkeltstående forbindelse mellom to sterke foregangskvinner, men i ettertid framstår det snarere som et avgjørende møte mellom norsk teaterhistorie og en større internasjonal utvikling. Gjennom Mona Wiig kom Margareta Niculescu til Riksteatret, og gjennom elevene, forestillingene og det kreative samarbeidet deres ble impulser fra dette møtet ført videre.
Niculescu hadde et titalls regioppgaver i Norge, også ved Det Norske Teatret og ofte sammen med kunstneriske team fra datidens østblokkland. Slik satte hun spor både i utdanningen og på scenen.
Hvor viktig denne forbindelsen fortsatt er, ble jeg selv minnet på da jeg i september besøkte Lutke-festivalen i Ljubljana. Der traff jeg Octavian Szalad, som har ansvar for hundreårs-markeringen av Niculescu i Romania. Han kjente lite til tiden hennes ved Riksteatret, så jeg fortalte om elevskolen, regioppgavene hennes og om det nære, faglige samarbeidet med Wiig.
Samtalen ble en påminnelse om at selv betydningsfulle deler av teaterhistorien ikke nødvendigvis er kjent utenfor miljøene der de fant sted. Historien må fortelles videre dersom den skal bli en del av den felles kulturarven vår.
Nå er Mona Wiig invitert til Bucuresti den siste uken i oktober for å fortelle om Niculescus virke i Norge og om betydningen for utviklingen av dukketeatret ved Riksteatret og ellers i det lille scenekunstmiljøet for figurteater i Norge. Det er gøy at denne forbindelsen nå også blir løftet fram i Romania. En historie som begynte med et møte mellom sterkt faglig engasjerte kunstnere, fortsetter dermed å knytte sammen mennesker og teatermiljøer på tvers av landegrensene.
Likevel kjenner jeg på en viss sorg over at denne stolte historien om dukketeatret ved Riksteatret i så liten grad er blitt løftet fram. Derfor holdt jeg en liten tale under premieren på Apestjernen i Kristiansund. Byen var jo ikke bare vertskap for vår forestilling, men også stedet der Riksteatrets dukketeaterhistorie begynte for 50 år siden. Det føltes riktig å minne om dem som gikk foran oss, nettopp der det hele startet.
For hva hadde norsk figurteater vært uten denne satsingen?
Stein Grønli, Christine Stoesen, Anne Stray, Bo Anders Sundstedt, Knut Alfsen og Marianne Edvardsen, sammen med flere andre, ble dukkespillere gjennom Riksteatrets 3-årige elevskole. De turnerte landet rundt gjennom flere tiår og bidro til å gjøre figurteatret til en levende del av norsk scenekunst og et varemerke for Riksteatrets. Flere var også med på å videreføre den lange dukketeatertradisjonen ved Oslo Nye Teater.
De bygget erfaring, utviklet et publikum og bidro til å etablere en kunstform som ikke alltid har fått den plassen den fortjener i norsk teaterhistorie. De skapte ikke alt alene, men de var med på å legge et grunnlag som andre kunne bygge videre på. Vi står på skuldrene deres. Kanskje hadde figurteatret aldri fått den posisjonen det har i Norge i dag, uten innsatsen deres.
Og historien slutter ikke der.
Den nye generasjonen figurteaterkunstnere i Norge, med internasjonalt anerkjente kompanier som Wakka Wakka og Yngvild Aspelis Plexus Polaire i spissen, viderefører og fornyer en scenekunstform som stadig finner nye uttrykk. Aspeli ble selv utdannet ved ESNAM i Frankrike – figurteaterakademiet som Niculescu var med på å grunnlegge.
Plutselig ser vi hvor mange tråder som møtes. Eivind Hjelmtveits engasjement. Mona Wiigs arbeid med å bygge opp en utdanning. Margareta Niculescus internasjonale kunstnerskap og pedagogiske visjon. Elevene som tok figurteatret med seg ut på turné og inn i nye sammenhenger. Og dagens kunstnere, som viderefører arven samtidig som de utfordrer grensene for hva figurteater kan være.
Riksteatret står midt i denne historien – som initiativtaker, arbeidsplass, utdannings arena og bindeledd mellom kunstnere, generasjoner og land.
Det er mer enn en jubileumshistorie tenker jeg. Det er fortellingen om hva som kan skje når noen våger å satse på en kunstform, bygger et fagmiljø og gir kunnskapen videre. Om hvordan enkeltmenneskers visjoner kan sette spor som varer i mange tiår.
Derfor fortjener både pionerene og arven etter dem å bli husket og fortalt. Og derfor er det ekstra fint at vi i jubileumsåret kan vende tilbake til Kristiansund, der det hele begynte, med en ny forestilling og en ny generasjon kunstnere.
Vi er stolte av 50-årsjubileet for Riksteatrets dukketeater – og takker alle dem som har gjort det mulig å føre historien videre!