Jesse James, Billy the Kid, Al Capone, Ted Bundy og Bonnie and Clyde. Fra Bibelen, via Hobbes, til frenologi, sosiologi, filosofi, psykologi og kriminologi har vi lett etter kriminalitetens årsaker.
Jesse James, Billy the Kid, Al Capone, Ted Bundy og Bonnie and Clyde. Fra Bibelen, via Hobbes, til frenologi, sosiologi, filosofi, psykologi og kriminologi har vi lett etter kriminalitetens årsaker.
Fra det første eplet ble stjålet har vi grublet på hvorfor noen blir public enemies, i håp om å få stoppet den neste. Men la oss snu på spørsmålet. Hvorfor vil vi ha historiene om dem? Krim topper bibliotekenes utlånslister, true crime er overalt. Ja, hvorfor lever myten om Bonnie & Clyde, selv med lik i hjulsporene?
Vi må begynne med vår svakhet for antihelten, som, ifølge fortellingene, heller dør enn å bøye seg for normer, stat og overmakt.
De virkelige Bonnie Parker og Clyde Barrow ranet banker i USA under Depresjonen (1929-1940). Med bensin fra avisenes føljetonger i sanntid ble paret raskt en del av amerikansk folklore. All mulig kriminalitet ble tilskrevet dem, falske nyheter gjødslet myten om de to. Mediebevisste var de også: På rømmen tok de våpen-selfies som parodierte medienes fortelling. De gjemte seg ikke bort, var det motsatte av Nietzsches “bleke forbryter” som ikke tåler vekten av sine ugjerninger. Bonnie skrev attpåtil dikt fra flukten, som “The Story of Bonnie and Clyde”, hennes antatt siste:
I'm sure you all have read
How they rob and steal
And those who squeal
Are usually found dying or dead.
There's lots of untruths to these write-ups;
They're not so ruthless as that;
Their nature is raw;
They hate all the law
Vi er ikke onde. Vi bare hater forsøk på å innskrenke vår frihet!
Allerede i 1937 kom Fritz Langs Bonnie & Clyde-inspirerte film You Only Live Once. Legg merke til tittelen: Grip dagen, der altså. Men der Fritz Langs kriminelle er produkter av et brutalt samfunn, er Arthur Penns Bonnie & Clyde med Faye Dunaway og Warren Beatty fra 1967 mer løsrevet og eksistensiell. Bonnie kjeder seg som servitrise i ingenmannsland og drømmer om eventyr. Clydes kriminelle tilbøyelighet forklares verken med arv eller med Karl Marx’ klasseforskjeller. Det begynner med flørt, med innfall, rett og slett. Her ligger også kraften: De bare gjør det. Trenger de bil, tar de en. Må de ha penger, raner de en bank.
Overskridelser er et kjent verktøy for fortellere. Men innfallene til Bonnie & Clyde har en ekstra dimensjon: Vil de se Missouri, drar de bare. Vil de ha ferskenpai, tar de ferskenpai. Folk som lever etter innfallsmetoden, utstråler frihet, uansett om den er illusorisk. Vi som våkner 0645 mandag morgen, og skal rekke barnehage og morgenmøte, føler oss ikke som vår sjels fører og vår skjebnes kaptein. Antihelten, derimot!
For at en kriminell skal bli til legendemateriale, bør hen ha et anstrøk av det Eric Hobsbawm kalte the social bandit. Tenk Robin Hood. I en scene i 1967-filmen blir Bonnie & Clyde venner med en familie som har tapt bondegården til banken. Under et ran får en gamling beholde sparepengene, mens bankens kontanter ranes. Antihelten må ikke gå for langt. Sadisme, som i Nattsvermeren og Seven, vekker skrekk. Vold kan tåles om skurken har en dæsj regler og samvittighet (ofte projisert på dem av oss). Vi håper de kommer seg unna!
Det er jo forskjell på skurker. Lommetyver eller overfall på gamle damer? Nei takk. Vi liker stil og lojalitet, og romantiserer Gudfaren, og selv om det drepes og tortureres, blir vi skuffet om noen “tyster” til politiet. Og vi liker dem sterke. Bonnie & Clyde vet at det ender med fengsel eller døden (23. mai 1934), men de viser ingen sprekker i sitt forbryter-image.
Mørket sniker seg likevel over både Bonnie & Clyde og oss. Og når sceneteppet faller, står vi igjen med spørsmålet: Hva er det vi liker med dem? Og hva vekker vemmelse? Svaret sier mest om oss, og livet vi lever akkurat her og nå.
Videre lesning:
Diktene til Bonnie Parker finner du på thoughtco.com/
Bonnie and Clyde, Pauline Kaels legendariske filmessay i New Yorker 13. oktober 1967.
Intervju med filosof Lars Fr. Svendsen i undertegnedes Politi & røver (2009).
Hør sangen Bonnie and Clyde, av Serge Gainsbourg og Brigitte Bardot.